Men så sitter jeg her nå da. Med min egen niåring. En fantastisk niåring, som ikke vil fly på ferie. Som ikke ønsker seg noe ræl til bursdagen, men noe vi kan gjøre sammen

Av

Jeg har noen tanker om byens historie, oss mellom 35 og 50, ungene våre og framtida.

DEL

MeningerMiljøagentene i Sandefjord hadde et leserinnlegg her om dagen. Om at barna våre må veie i viktige avgjørelser når vi forvalter og bestemmer som folkevalgte voksne. Og her er et svar, fra mammaen til Aurora – en av barna som fikk så fine ord.

Kanskje er det sånn nå, at det begynner å snike seg på en sånn foreldrefølelse. Den «hva er det vi har drivi med egentlig» – den «herregud, har jeg gassa på så hardt at C02-avtrykket mitt alene kunne smelta et lite isfjell» – følelsen.

Dette visste vi jo

For oss mellom 35 og 50 – vi kan ikke sitte å si at vi ikke har visst om dette her. Alle født etter 1969 burde ha fått med seg noe om global oppvarming og klima i løpet av skolegangen.

Du var ikke ung på 80-tallet uten å kjenne din Pelle og Proffen, eller være litt prega av atomavfall fra Tsjernobyl.

Men veldig få av oss har en identitet knytta til miljøbevegelsen, eller noe annet klimaaktig. Vi har vår identitet klistra til OL på Lillehammer og olje. Vi mellom 35 og 50 har gassa oss godt. Og sklidd rundt i oljehyre, med champisglass og lettjente penger.

Og for de fleste av oss har det vært veldig mye moro – og ironisering over moralisering – og fest. Oljefest og OL-fest og alt det der. Det er i hvert fall ofte sånn vår generasjon blir framstilt i mediene. Men finnes det en alternativ historie?

Jeg husker vi jobba masse med miljø

Jo, jeg kan en liten fin historie om noe annet. For i 1991 startet vikingskipet Gaia på en reise over Atlanteren, for å levere barnetegninger laget av barn i Sandefjordskolen. Til overlevering på FNs «Earth Summit» 1992. Den store konferansen om verdens miljø- og bærekraftsutfordringer. Skipet dro nedover av tre grunner. Å feire 1000-årsjubileet for Leiv Erikssons tur til Vinland (huhei), å sette fingeren på barns oppvekstmiljø i verden, og sist men ikke minst, jordas miljø!,

Og jeg husker dette her – i 1992 var jeg ni år og elev ved Framnes skole. Jeg husker at vi jobba masse med miljø og bærekraftsmål, og FN og en hel del viktige saker.

Og for min del, så gikk vel noe av denne miljølæringa inn. For jeg har fortsatt å bry meg om naturen, og miljøet og GAIA (jorda vår) etterpå også.

Herregud – vi kan jo ikke gå rundt å ødelegge vårt eget livsgrunnlag liksom – yikes!

Så jeg bare pakka sammen, jeg

Men vi gjør det. Og jeg gjør det også. Jeg ble oljeungdom og dro som mange andre I-landskids på backpacking og reising og festivaler og alt det der. Og jeg leste Gert Nygårdshaug og Paulo Coelho, og ble rett og slett blåst over ende av all den fordømte håpløsheten som finnes der ute. Når man faktisk har lært at jorda vår – Gaia – er skikkelig skjør og at vi egentlig er i ferd med å ødelegge vårt eget livsgrunnlag, blir det fort litt mye å ta inn. Så jeg bare pakka sammen jeg. Klipte håret og fikk meg god jobb, dyre støvletter og helgetur til New York.

Men så sitter jeg her nå da. Med min egen niåring. En fantastisk niåring, som ikke vil fly på ferie. Som ikke ønsker seg noe ræl til bursdagen, men noe vi kan gjøre sammen. Og hun engasjerer seg i miljøagentene i Sandefjord. Og da må jo jeg brette opp ermene da – og være voksen. Å heve meg over «det der sosiale spillet – som man blir så opptatt av», for å sitere svenske Greta Thunberg.

hva skjedde mellom 1992 og 2019?

Og så må jeg ta meg sammen og spørre meg selv – og denne byen jeg er en del av – hva skjedde mellom 1992 og 2019?

Har vi tatt vare på det engasjementet vi alle kjente på for nesten 30 år siden? Og er det noe der vi kan ta fram igjen, og børste støv av? Kan vi støtte ungene våre på veien – så de ikke blir oversvømt at håpløshet, og handlingslammelse? Sånn som Greta Thunberg forteller at hun ble før hun startet å streike for klima?

Jeg har en følelse at noe er på gang. Et eksempel er at miljøagentene i Sandefjord nå har styremøter i Gaiahuset på Framnes. Og at vi er lovt en tur med vikingskipet i løpet av våren og sommeren. Og jeg tror det finnes masse muligheter for å engasjere både voksne og barn i denne byen her til å gjøre gøye og morsomme aktiviteter sammen. For å finne fram til en ny identitet for oss sjøl. En identitet som tar oss framover og ut av et stempel som hvalfangerby, med PCB i indre havn. Og inn i det grønne skifte, med hevet hode og fulle seil ut fjorden.

Vi må hjelpe barna våre inn i dette her

Og det er jo sånn, at de unge de kan streike og rope og lenke seg så mye de vil. Og det er bra. Veldig veldig bra. Men det er faktisk vi som er de voksne nå. Som må endre oss. Stumpe røyken, stenge krana. Vi må hjelpe barna våre inn i dette her. Så det ikke blir så innmari håpløst. Jeg vet at det er masse god vilje der ute, men husk på at det er hva vi som innbyggere velger, og ønsker, som avgjør hvilke intensjoner som blir til handling.

Og jeg synes spesielt vi mellom 35 og 50 må trå til her. Vi har tross alt opplevd Tsjernobyl og hull i ozonlaget.

Legg deg selv på vekta, TENKE STORT kan vi visst også. Her er det bare å kjøre på! Jeg kjører i hvert fall ny hashtag #klimamamma på insta framover – og jobber på med miljøagentene! Vil noen være med, så heng på! Vi har plass til flere – både voksne og barn! Og har noen forslag til gode samarbeids- og utviklingsprosjekter?

Løft dem fram!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags