50 år siden Beatles-albumet «Abbey Road»

Av

På denne tiden for 50 år siden, dvs. i august 1969, la The Beatles siste hånd på verket «Abbey Road», av mange også ansett som deres aller beste album. Tittelen refererer kort og godt til gaten i London der Abbey Road Studios ligger og hvor The Beatles gjorde de aller fleste av sine innspillinger i årene fra 1962 til 1970.

DEL

LeserbrevBildet på plateomslaget, som viser de fire bandmedlemmene spasere over gangfeltet utenfor studioet, ble fotografert 8. august i 1969. Paul McCartney hadde skissert noen utkast, og fotografen Ian MacMillan hadde bare 10 minutter til rådighet på å ta bildet, mens en politimann stoppet trafikken. Senere kom dette gangfeltet til å bli et pilegrimssted for Beatles-fans fra hele verden. Det har også blitt en langvarig tradisjon for besøkende å ære bandet ved å skrive navnet sitt på gjerdet utenfor Abbey Road Studios, til tross for at dette blir malt over månedlig. Selve bygningen ble for øvrig fredet i 2010.

Et tilbakevendende spørsmål er hvor lenge musikken til The Beatles vil kunne holde seg populær og bli videreført. Det er nærmest umulig å svare på, men som «popmusikk» har mange av de mer enn 200 låtene deres lenge vært å betrakte som «evergreens». Paul McCartneys «Yesterday» skal være den låten som er innspilt i flest coverversjoner gjennom tidene, over 1600 innspillinger ifølge Guinness World Records, og det er vel neppe en britisk barneskole hvor ikke «Yellow Submarine» vil kunne høres i sangtimene. Selv om noen av de mindre kjente låtene nå er forbeholdt de med særlig interesse for dette, så er listen over de kjente og kjære Beatles-sangene meget lang, og at denne musikalske skatten holdes i hevd er det heller ingen tvil om.

I vinter presenterte elever ved Breidablikk ungdomsskole musikalen «Yesterday», og det var ikke første gangen Breidablikk Teaterverksted hadde en Beatles-inspirert oppsetning på plakaten. Etter alt å dømme lot ungdommene seg fortsatt inspirere av denne 60-tallsmusikken, og de leverte en flott og sjarmerende forestilling. Kanskje de ikke vet at «Strawberry Fields» var et barnehjem drevet av Frelsesarmeen, og at John Lennon i sin oppvekst besøkte dette for å leke med barna som bodde der, og kanskje de ikke vet at McCartneys vakre ballade «Blackbird», som han skrev i en alder av 26 år, også var en protestvise til støtte for fargede kvinner i USA og deres kamp mot rasisme og diskriminering. Slik bakgrunnshistorie er av mindre betydning i denne sammenheng. Det som er viktigere er at musikken overbringes yngre generasjoner. Vi får håpe at ildsjeler som Elin Feen og de andre ved teaterverkstedet fortsetter med det.

Tidligere i sommer gjestet Drammensbandet Det Betales igjen Kurbadhagen og fremførte sitt repertoar av kjente Beatles-låter på sitt sedvanlige og dyktige vis, for et relativt «modent» og stort sett stillesittende og høflig bifallende publikum. Det Betales, som er et internasjonalt vel ansett Beatles coverband, har blant annet holdt mange konserter på Cavern Club i Liverpool. Da er det vanligvis høyere stemning; ingen sitter, de færreste står stille, og de fleste synger med. Cavern Club det mest kjente av de utestedene hvor The Beatles regelmessig spilte på veien mot berømmelsen. The Beatles er for lengst borte, men musikken deres gjaller fortsatt under de gamle mursteinshvelvingene, langt under bakkenivået. Ofte blir låtene fremført av stedets eget «lookalike» coverband, The Cavern Club Beatles. Et besøk under dette kan anbefales.

Hvert år i slutten av august arrangeres festivalen «The International Beatleweek» i Liverpool. Der bidrar Beatles coverband fra alle verdensdeler til et bredt sammensatt og overlappende konsertprogram. Det Betales har spilt under denne festivalen en rekke ganger, og det har også bandet The Norwegian Beatles fra Alta. Begge de norske coverbandene er anerkjente formidlere av musikken etter The Beatles og konsertene de holder er alltid populære. Sentralt under festivalen er det gamle og ærverdige Hotel Adelphi, som i tidligere tider var et populært hotell blant norske sjøfolk. Med sine mange barer og ballrom er Adelphi arena for mange konserter, men konserter holdes også på de etablerte utestedene i Mathew Street, der blant annet Cavern Club ligger. For øvrig blir de større konsertene gjerne arrangert i noen av Liverpools mange etablerte teater- og konsertscener. I tillegg til konsertene er det gjerne anledning til å besøke de «historiske stedene», som «Casbah Coffee Club», etablert av moren til Pete Best, tidligste trommeslager i The Beatles, i deres hjem, eller som «The Jacaranda», etablert av Allan Williams, som sørget for at The Beatles fikk spillejobbene i Hamburg, og som senere var kjent som «The man who gave The Beatles away». For den som liker musikken og har interesse for historien er den årlige Beatles-festivalen vel verdt et besøk. Liverpool er dessuten en trivelig by å besøke, selv for tilhengere av rivaliserende fotballag.

Den som i første rekke bidrar til å holde musikken etter The Beatles levende, er jo imidlertid Sir Paul McCartney selv. I en alder av 77 år er han fortsatt på turne og holder mange konserter gjennom året. I november i fjor var han igjen i «nærheten», da han holdt en «uforglemmelig» konsert i Royal Arena i København. McCartney og hans solide besetning spilte kontinuerlig i to og en halv time, for så, etter en kort pause, spille en halv time til. McCartney fremførte nærmere 40 låter, mange av dem fra sin solokarrière, og fra tiden i bandet The Wings, men over halvparten var fra epoken med The Beatles. Han gjorde også ære på de andre bandkollegaene, primært John Lennon og George Harrison, som nå er borte, ved å spille noen av låtene de lagde, og han tok seg gjerne tid til å fortelle litt av historien bak disse.

The Beatles var et utpreget liveband, før deres egen fanskare gjorde det helt umulig å fortsette med det, og praktisk talt jagde The Beatles inn i studioet for godt. At Paul McCartney fortsatt trives på scenen, og ved å fremføre musikken for et levende publikum, nå som det lar seg gjøre under sikkerhetsmessig kontroll, er det ingen tvil om. Stemmen er ikke like spenstig som før, men det gjør ikke noe, for de andre bidrar til fylde i vokalen, slik The Beatles også gjorde, og spillegleden er det ikke noe å si på. Likevel kan Paul McCartney virke litt mer stille og i noen sekunder kan man kanskje fornemme et hint av melankoli i ansiktsuttrykket hans. Er det et savn der, eller litt nostalgi kanskje? Han var tydelig beveget da han introduserte «Here Today», låten han skrev til John Lennon etter hans bortgang. Kanskje er det en visshet om at en konsert ikke altfor langt der fremme også vil bli hans siste? La oss håpe at han ikke dveler ved slike tanker, men fortsetter med nye konsertprogram. Nylig avsluttet han en turne i Nord-Amerika, med en konsert i Dodger Stadium ved Los Angeles, en arena The Beatles også spilte på under deres siste USA-turne i 1966. Til publikums store overraskelse og begeistring dukket 80-årsjubilanten Ringo Starr også opp på scenen og trakterte sine trommer under et par Beatles-låter.

I 1969 var samholdet i The Beatles mildt sagt «frynsete» og de fire medlemmene i «The Fab Four» hadde så smått begynt å jobbe med sine egne soloprosjekter parallelt med de siste Beatles-innspillingene. Under arbeidet med «Abbey Road» ønsket John Lennon på et tidspunkt at hans låter skulle samles på den ene siden av LP-platen, hvilket vel sier sitt om stemningen. Paul McCartney gjorde forsøk på å holde samarbeidet gående, men innså etter hvert at det var over. Ikke så overraskende har da også avslutningssporet på «Abbey Road» tittelen «The End». McCartney skal senere ha uttalt at han ønsket en «verdig avslutning», hvilket resulterte i et ikonisk «rock’n roll crescendo» der de tre gitaristene, innledet av Ringo Starrs konsise trommesolo, får utfolde seg og skifter på å spille sine solopartier; først Paul McCartney, så George Harrison og dernest John Lennon, i alt tre ganger. Det hele tones så ned og avsluttes med at The Beatles på sitt vakre flerstemte vis synger det velkjente budskapet «And in the end, the love you take is equal to the love you make».

Albumet «Abbey Road» ble utgitt 26. september 1969, og min kopi lå under juletreet hjemme samme år. Albumet «Let It Be» ble utgitt 8. mai i 1970, som det siste av de opprinnelige Beatles-albumene, men bortsett fra en låt av George Harrison («I Me Mine») ble innspillingene til «Let It Be» i det store og hele gjort før innspillingene til «Abbey Road». Slik sett kan vi godt si at «The End» markerer slutten på den musikalske produksjonen til The Beatles. Det vil si hvis vi da velger å se bort ifra «Her Majesty», den lille «snutten» Paul McCartney egentlig hadde refusert, men som studiooperatøren under omstendighetene hadde latt ligge på båndet og som dermed også snek seg med på platen, et godt stykke etter «slutten», faktisk. Kanskje er det en symbolikk i denne tilfeldigheten, for musikken etter The Beatles er ikke slutt, den lever videre.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags