Den demokratiske grunnverdien tillit er truet

Av
DEL

LeserbrevMange håpefulle og dyktige politikere fra flere partier stiller ikke til gjenvalg ved årets kommune og fylkestingsvalg. Denne trenden som det kan kalles, er bekymringsfull. Flere er intervjuet, og har plausible forklaringer for hvorfor de trekker seg tilbake, men svarer de egentlig på hvorfor? Stikker det dypere? Er det et symptom på at vårt demokrati er i fare vi er vitne til? Snakker vi egentlig om en begynnende krise for vårt styresett? Tilliten til politikere og systemet er dalende viser undersøkelser. Tillit er den grunnleggende verdien hele vårt samfunn er tuftet på!

I den kommende valgkampen vil jeg garantere at det ikke vil gå en dag uten at lokale og sentrale politikere vil strø om seg med lovnader og vil slå hverandres virkelighetsforståelser i hjel. Politisk debatt handler ikke lenger om å opplyse folket, men om å argumentere i hjel motstandernes standpunkt. Alle virkemidler er tillat, til og med løgner og bedrag. Det er trist.

Det er tillit som har skapt velferdsstatene i Norden, sier professor Bjørnskov fra Århus universitet. Hvis vi ikke har tillit til hverandre, vil vår modell bryte sammen. Vi må tro at de vi deler ut penger til og gir etter behov, virkelig trenger det. Reaksjonene er skarpe når vi føler at noen får penger urettmessig, de misbruker tilliten. Tidligere har man trodd at det høye tillitsnivået i Skandinavia er skapt av velferdsstaten. Det mener professoren er feil. Det baserer han på det faktum at særlig Danmark og Norge har hatt stor intern stabilitet over lengre tid. En stabilitet basert på tillit og konsensus. Han viser til at det siste politiske drapet i Danmark skjedde i 1286. I Norge har det heller ikke skjedd siden høymiddelalderen.

Tillit er viktig i alle menneskelige relasjoner. Og særlig viktig er tillit i et demokrati, i en rettsstat, i en velferdsstat der vold ikke brukes for å gjennomføre vedtak eller beslutninger; tillit mellom de styrende og de styrte, mellom de valgte og velgerne, politikerne imellom, mellom opposisjon og posisjon, og også mellom de dømmende og de dømte. I Norge har vi hatt tillit til og tro på at våre politikere og våre institusjoner vil folket vel. Vi tror at politikerne går til valg for gjennom sin politikk å gjøre det bedre for folk flest og å skape mest mulig lykke for flest mulig mennesker. Ikke for å mæle sin egen kake.

Stort sett så har det bare veien mot felles mål som norske politikerne er uenige om, både i lokalpolitikken og på Stortinget. Som professorene påpeker: Historisk sett har tilliten mellom de styrte og de styrende vært stor i Norge, også i dansketiden. De få bondeopprørene vi hadde, var oftest rettet mot embetsmennene; mot fogdene, prestene og sorenskriverne. Enkeltpersoner som tok seg for mye betalt for sine tjenester. Man trodde at bare kongen, «han far i Danmark», fikk rede på urettferdigheten, ville han ordne opp. Etter 1814 fikk regjering og storting folket med seg på den store felles dugnaden: å skape et nytt Norge.

Landet ble bygd med og på tillit. Og tilliten mellom Norge og Sverige var også så stor at de to rikene kunne skille lag uten at et eneste skudd ble løsnet. Under første verdenskrig fikk vi en aktiv stat der politikerne grep inn når markedet ikke fungerte godt nok. Statens ansvar for borgerne ble utvidet. Dette førtes videre i Gerhardsen-tiden. Framtiden for de kommende generasjoner var lysere enn noen gang tidligere. Barn skulle få det bedre enn foreldrene hadde hatt det. Det ville politikerne sørge for. Framtidsoptimismen var enorm. Så både materielt og åndelig sett har vi nådd målet: verdens rikeste og lykkeligste land med verdens lykkeligste mennesker. Et velferdssamfunn på sitt ypperste.

Velferdsstaten vil alle bevare og utvikle videre. «For velferdsstaten spiller tillit en nøkkelrolle,» sier Erna Solberg i en nyttårstale. Men en engelsk statsminister ved navn Asquith la også vekt på at «også for regjeringer gjelder prinsippet: tillit er vanskelig å oppnå, men lett å ødelegge». Og det bør alle politiske partier ta inn over seg.

For deler av dagens politikk kan virke tillitsødeleggende. Nå legges det fram en politikk med så mange kostbare løfter, og så mye uklarhet i viktige beslutninger, at det virker som om det handles etter devisen: Vi kan ikke både love og holde, det får holde med å love. Hvor mye valgflesk kan vi tåle, hvor mye uvettig diskusjon om planteolje, ulveskyting, plastposer, varierende dieselinformasjon, flyplassavgifter og hvor mange ferdigproduserte svar kan severes uten at det går på tilliten løs? For viktigere enn folkets tillit synes en indre slåsskamp mellom politikere og enkelte kommentatorer i pressen å være. Hvor politikernes største triumf er å få en plass i et diskusjonsprogram; helst i Dagsnytt 18 eller Debatten. Og hvor mye meningsløs nytale kan vi akseptere uten at galgenhumoren fullstendig dreper tilliten. Robust, nærpoliti, brukere, skolefaglig.

Med bravur ble nasjonal transportplan presentert hvor 1000 milliarder skal brukes samtidig med at eldrebølgen går til værs. Er veier, flyplasser, tog osv. mulig å finansiere uten at det går ut over noe annet? Framtidens velferd? Vil nedsatt skatt for de rike føre til flere arbeidsplasser? Eller kommunereformen, en reform av hensyn til velferdstilbudet eller er det kun en reform med økonomiske mål? Tillit, det er typisk norsk, det, sa statsminister Solberg i en nyttårstale. Denne tilliten bør vi hegne om for fremtiden, sa hun videre.

Det er lite trolig at fete urealiserbart valgflesk, skattereduksjoner til de som ikke trenger det, lite gjennomtenkte vedtak en sen nattetid og irriterende nytale hegner om tillit og velferdsstat. Hun bør tenke på at når tilliten skapte velferdsstaten så kan mangel på tillit bryte den ned. Hvis hun ønsker å beholde og utvikle den velferdsstaten som hun sier er beundret over hele verden, så må hun sørge for at politikken er realiserbar og at regjeringen ikke behandler velgere som stemmekveg.

Jeg håper, men tror ikke at årets valgkamp blir et hakk bedre enn tidligere valgkamper. Den blir nok snarere verre! Varsku her!!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags