Har vi glemt ungdommen?

Av

Når man er dypt engasjert i noe, kan det være vanskelig å se utsiden av det hele. Derfor var det kanskje ingen stor overraskelse at ungdomspolitikken ble tatt litt på sengen da vi fikk høre i sommer, at ungdom flest ikke er så opptatt av å leve i et demokrati.

DEL

LeserbrevHvordan kom vi dit?

Vi kan gå i skyttergrava, og peke fordømmende på skolen, som ikke har lært ungdommen verdien av demokrati.

Vi kan også se oss i speilet, og vurdere hvorvidt vi egentlig har skjøttet samfunnsoppgaven vår godt nok. Bør ikke ungdomspolitkkken først og fremst være en plattform for demokratiopplæring?

I stadig større grad fremstår ungdomspolitikken som en opplæringsarena for yrkespolitikere. Det er kommet mye bra folk inn i partiene fra ungdomspolitikken, men det er også ganske eksluderende.

Er du i jobb, eller i lære, er det vanskelig å engasjere seg i ungdomspolitikken. Du kan selvsagt skrive så mye kronikker du orker, og du må gjerne ha verv på lokalt nivå, men i det øyeblikk du beveger deg så langt opp som fylkesleder, forventes det at du skal ha en del ukedager i politikken på dagtid. Det føles eksluderende, og da skal du være ekstremt engasjert for å holde på interessen.

Her vil mange ungdomspolitikere protestere, men min erfaring er at vi lager et statusskille, allerede i tenåra. De som kan være med på alt, og knytter tette bånd og forbindelser i partiet, og de som har forpliktelser som gjør det umulig.

Studenter har mulighet til å stille opp i sedvanlig arbeidstid. VGS-elever har rett på fri til å skjøtte politiske verv, som ikke er folkevalgte.

Det har hverken arbeidstakere eller lærlinger.

Det skaper et ganske betydelig skeivforhold, og politikken er ikke i nærheten av å speile samfunnet. Det synes på ganske mye av politikken som føres. som igjen skaper enda større skeivfordeling, og store samfunnsgrupper som føler seg nedprioritert og glemt.

Er det egentlig så rart at mange unge føler politikk er noe som kun angår en liten elite? Vi klarer jo faktisk å skape en «elite», som snakker om å være «folkelige», allerede før de er gamle nok til å kjøpe nesespray.

Kanskje er det et surt oppgulp fra et snart avdanket sentralstyremedlem, som et resultat av å ha følt i mange år at man har snakket til en elitistisk vegg på statsviterstudiet, om at måten vi driver på, er til dels eksluderende.

Men kanskje er det også et poeng i det. Så lenge 8 av 10 unge ikke synes det er viktig å leve i et demokrati, bør vi se oss i speilet, og ta grep.

Vi har sviktet. 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags