Gå til sidens hovedinnhold

Som politikere har vi alle en jobb å gjøre for å rette på forholdene for barn med spesielle behov

Artikkelen er over 4 år gammel

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

I Sandefjords Blad den 7. mai kan avisen orientere blant annet Skole- og barnehageutvalgets medlemmer om at det siden 2015 er 70 barn som ennå ikke har fått behandlet saken sin i Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT). Situasjonen beskrives som prekær, og både de tillitsvalgte og verneombudet påpeker at vi står overfor brudd på barns rettigheter.

Fagpersonalet bryter ifølge tillitsvalgte stadig oftere loven, fordi ressursene ikke strekker til. Sammenliknet med kommuner av samme størrelsesorden som vår, mangler vi for tiden fire fagstillinger. Leder for Utdanningsforbundet i Sandefjord, Heidi Engen, påpeker at den lave bemanningen fører til at rådgiverne ikke kan arbeide på systemnivå. Dette blir bekreftet av leder for PPT. Han påpeker at tjenesten gjør det de kan innen de rammene politikere har satt – altså budsjettrammene. Han understreker at tjenesten for tiden ikke har mer kapasitet enn at de må konsentrere seg om de individuelle sakkyndige uttalelsene. Systemarbeid ute i barnehagene og skolene finner han ikke tid til. Denne mangel på systemarbeid påpekes også av kommunepsykolog May Lene Karlsen som understreker behovet for tverretatlige team ute på skolene. Skolene sender henvisninger direkte til henne. Henvisninger som skulle gått til PPT. I en oppfølgende artikkel den 8. mai, uttaler leder av Skole- og barnehageutvalget at det er uheldig at vi har etterslep når det gjelder sakkyndige uttalelser, men det vil bli tatt grep frem mot sommeren. Det er ikke tatt noen avgjørelse om saken skal opp i utvalget.

Skolen kan uten tvil øke sin kompetanse når det gjelder innvandrerbarnas spesielle behov, men det må ikke føre til at barn som lever under vanskelig forhold skal overses fordi foreldrene ikke ønsker at barna skal få nødvendig hjelp.

I en artikkel i SB den 13. mai stiller Anita Miric, innvandrermor og lokalpolitiker for Høyre, seg kritisk til denne krisebeskrivelsen av PPT. Hun har tydeligvis opplysninger som ikke har fremkommet tidligere, at den lange ventelisten til PPT beror på det store antallet innvandrerbarn. Hun påpeker at mange med innvandrerbakgrunn gjennom årene har vært vitne til og erfart at det norske samfunnet er blitt for mye fokusert på barna. Det stadige maset om «barns beste» har ført til en rekke feilhenvisninger til PPT. Foreldre har gått i henvisningsfella fordi de ikke har forstått hva de har blitt presentert for av skolens ledelse. Hvis dette medfører riktighet, så har skolene i denne sammenheng begått en alvorlig saksbehandlingsfeil. I skolelovens § 5.4. er det klart presisert at tilbud om spesialundervisning skal så langt det er mulig , formes ut i samarbeid med eleven og de foresatte, og det skal legges vekt på deres syn. Mottar elever spesialundervisning mot elevens og foreldres ønske, så må dette ses på som et alvorlig brudd på tillitsforholdet mellom foresatte og skolen.

LES OGSÅ: Forutsigbart at det første Arbeiderpartiet tenker på, er mer bemanning

Miric antyder at skolens personale og fagpersonalet i PPT ikke forstår barn med litt «champagnesprutende natur», og på denne bakgrunn definerer elevene som elever med behov for spesialundervisning. Vi er ikke vant til stor impulsivitet, livlige bevegelser og «annerledes» oppførsel. Etter over 40 i grunnskolen må jeg nok innrømme at jeg har opplevd «champagnesprutende natur» hos rotnorske barn – og godt er det. Det er å underkjenne skolens faglige kompetanse ved å påstå at ventelistene til PPT består av barn med livlige bevegelser og sydlands temperament. Jeg er redd henvisningene representerer langt alvorligere saker som sammensatte lærevansker, personlighetsmessig mistilpasning og sammensatte sosiale -og emosjonelle vasker. Alt for mange barn opplever også påkjenninger og krenkelser på mange områder, og trenger hjelp til å få orden på sine liv. Det er trist å måtte påpeke dette, men slik er det, dessverre. Skolen kan uten tvil øke sin kompetanse når det gjelder innvandrerbarnas spesielle behov, men det må ikke føre til at barn som lever under vanskelig forhold skal overses fordi foreldrene ikke ønsker at barna skal få nødvendig hjelp.

LES SBs LEDER: Slikt går det ikke an å si om barn

Anita Miric avslutter sitt innlegg ved å tro at PPT faktisk ikke trenger så mye mer bemanning. En tung beskjed å få for mange elever, lærere, fagfolk i PPT og ikke minst foresatte som venter på adekvat hjelp til sine barn. Jeg håper ikke dette er Høyres svar på krisen i PPT. Som politikere, har vi her alle en jobb å gjøre for å rette på forholdene for barn med spesielle behov.

LES OGSÅ: Ansatte under hardt press klarer ikke hjelpe barna i tide

 

Kommentarer til denne saken