Psykisk helse

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL
I den siste tiden har det blitt avdekket skremmende høye tall innenfor selvmordsstatistikken i psykisk helse. Det er der jeg kommer inn i bildet. Fordi jeg fortvilet føler meg ledet rett i graven.

LeserbrevRunde på runde kommer jeg inn på allmenn psykiatrisk døgnavdeling, gang på gang blir jeg sendt hjem så fort jeg knapt har fått hodet over vannet.

Hver eneste gang med en bønn om å la meg få tid til å komme meg på beina, så livet i hverdagen blir lettere å håndtere.

La oss se på det: i fjor gikk jeg på skolen. Tok opp fag fra videregående og hadde planer om å komme meg i videre utdanning. Jeg fikk, på tross av innleggelser, toppkarakterer, og jeg fikk være en del av noe.

Men for å holde på fasaden viklet jeg meg stadig mer inn i destruktive handlingsmønstre, og spiseforstyrrelsen var et faktum.

Studiene ble lagt på hylla. Jeg var for syk. Flere runder med inn og ut av ulike avdelinger, med fellestrekket mangel på tid.

Gang på gang har jeg bedt om å få en sjanse, tid nok til å bli sterkere. Og for å være helt ærlig, om det så bare skulle være av økonomiske årsaker, så måtte det vel ha kostet mindre og vært mer opplagt å hjelpe meg til å bli frisk nok til å ikke se meg igjen på en stund?

Jeg er sikker på at om man hadde tatt alle døgnene jeg har tilbrakt på en eller annen avdeling det siste halvannet året, lagt dem sammen og delt dem på to, eller tre, vil jeg til og med våge å si, la det bli EN lang innleggelse med mål om å få meg på beina igjen, så hadde situasjonen vært en ganske annen.

Da hadde jeg kanskje vært i gang med studiene, aktiv i en jobb, en del av et fellesskap, og ikke nettopp blitt ufør.

Jeg har bedt så lenge om å få hjelp til å leve etter traumene en tøff oppvekst og barndom har gitt meg, bedt om hjelp til å ikke ta helt feil valg. For jeg er ikke bare meg.

Jeg er noens søster, venninne, nabo, datter, niese, barnebarn og sist men ikke minst: noens kone og mamma. Jeg har sjansen til å kunne skape det livet for mitt barn som jeg selv aldri fikk. Den familien jeg selv aldri hadde.

Men jeg trenger hjelp. Hjelp til å tørre ENDA en runde, tørre å reise meg NOK en gang. Hjelp til å snu i tide, så ikke mitt rop om hjelp til å leve ender med nok et dystert nummer på statistikken..... jeg har vært en kasteball i barnevernet. Kasteball i barne- og ungdomspsykiatrien, kasteball i voksenpsykiatrien, og nå:svingdørspasient.

Hvem bestemmer hvilke liv det er verdt å redde? Hvem bestemmer hvem som skal bli kasteballer og svingdørspasienter og hvem som skal få bli lenge nok til å komme seg på beina igjen?

Jeg bare lurer..... 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags