Dette er ikke idyll, eller noe å være stolt av. Det er utfordringer det er tvingende nødvendig at vi tar tak i.

De siste årene har det ifølge dødsårsaksregisteret i gjennomsnitt vært 34 av Vestfolds innbyggere som har begått selvmord hvert år, og blant dem er det langt flere menn enn kvinner. Årsakene er sammensatte, og det er vanskelig å finne helt konkrete enkeltgrep som får tallet ned. Blant tingene vi vet det må fokuseres på er psykisk helse, mobbing, overgrep, utstøting og sosialt og økonomisk utenforskap.

Dette er viktig for den enkelte som velger å ta det valget, men det er også viktig for familiene, vennene, kollegaene og alle de andre som mister noen de bryr seg om.

Vi har ingen å miste i Vestfold, eller noe annet sted. Fylket vårt skal være godt å leve i, men det skal også være et fylke der innbyggerne ønsker å være i live.

Ifølge Statens Vegvesens statistikker, var det 6 som døde i trafikken i 2014, og det samme i 2015. I trafikken har vi en uttalt nullvisjon. Med tanke på hvor mye høyere selvmordstallene er, er det på tide at vi begynner å kommunisere en tilsvarende nullvisjon også for selvmord. Alle liv er like mye verdt.

For å kunne sette en slik visjon, er det helt nødvendig at det beslutningstagerne har et økt fokus på psykiske helseplager og livskvalitet. Jeg tror det er avgjørende at vi lærer mer om hvordan selvmord kan forebygges, hvilke tiltak som nytter og hvordan man fanger opp mennesker i risikosonen. Jeg tror vi vet for lite om det.

Dette er komplekse og kompliserte spørsmål, som berører ulike sektorer og ulike beslutningsnivåer. Dette kan også gjøre ansvaret for utfordringene mindre tydelig. Likevel er det åpenbart at vi har et ansvar, og vi må ta det.

For å klare å redusere antall selvmord, å få Vestfold ned fra norgestoppen, og å sette en nullvisjon er det første vi trenger å skaffe oss mer kunnskap om hvordan vi kan forebygge.