Jeg var 18 år den gang i 1980 da jeg ble medlem i Rød Ungdom og AKP-ml her i Sandefjord. På det tidspunktet hadde fyrtårnene sluknet. Ingen trodde lenger at Maos Kina eller Enver Hoxhas Albania var et himmelrike på jord

Av

Per Kristian Rui fra Sandefjord Venstre har på torsdag en kronikk på trykk i avisa som tar for seg historien til det man gjerne kalte m-l-bevegelsen og dennes forbindelse til dagens Rødt. Det kunne være fristende å plukke fram et allerede ferdig skrevet svar fra tidligere, da dette er et tema som gjerne kommer opp annethvert år når det nærmer seg valg, men jeg skal ta deg på alvor, Per Kristian.

DEL

MeningerJeg var 18 år den gang i 1980 da jeg ble medlem i Rød Ungdom og AKP-ml her i Sandefjord. På det tidspunktet hadde fyrtårnene sluknet, ingen trodde lenger at Maos Kina eller Enver Hoxhas Albania var et himmelrike på jord, og prinsippene om proletariatets diktatur var fjernet fra programmene. Og denne unge mannen, som jeg var den gang, kom altså for sent til å oppleve denne merkelige vekkelsen som Dag Solstad skriver om i boka om Gymnaslærer Pedersen. En bok jeg for øvrig kan anbefale til alle som vil forsøke å forstå hva som rørte seg i denne politiske bevegelsen.

Hadde trua på at store forandringer var mulig

I dag nærmer jeg meg 60 og sitter og skriver et svar til deg fordi jeg ikke synes det er riktig at unge mennesker, som partiet består av i dag, som verken var født eller påtenkt på 70-tallet og som aldri har vært en del av den bevegelsen du beskriver, fortsatt skal konfronteres med Mao og Stalin. For vi tror vel ikke på arvesynden, verken i Rødt eller Venstre?

Men kanskje jeg, som etter 40 år med tilknytning til venstresida burde bedrive noe selvkritikk og ta avstand fra min fortid? Nei, jeg vil ikke det. Selv om jeg kom sent til bordet, ble også jeg grepet av trua på at store forandringer var mulig, men jeg møtte aldri noen mennesker i m-l-bevegelsen som hadde andre motiver for å være politisk aktive enn ønsket om å bidra til en bedre framtid.

Jeg bruker fortsatt tid på ting jeg synes er viktig for folk

Og den trua var sterk for mange. Som for min gode venn Leif, som var utdannet bibliotekar, som elsket bøkene, men som valgte å bli industriarbeider av politiske grunner. Et valg han aldri angret på, han ble sterkt knyttet til sine arbeidskamerater og arbeidsplassen, og så seg aldri tilbake. Selv er jeg fortsatt motivert av den politiske grunnholdningen jeg ervervet meg som ung mann, og det driver meg den dag i dag når jeg fortsatt bruker tid på ting jeg synes er viktig for folk. Og så vidt jeg kjenner til, krummet vi aldri et hår på noens hode.

Derimot vil jeg gjerne beklage at vi til tider hadde en dårlig stil overfor andre, særlig mennesker vi burde anerkjent som politisk allierte.

Endringer gjennom demokratiske prosesser

I dag kan Rødt fortsatt kalles et revolusjonært parti i den forstand at partiet anerkjenner at virkelig grunnleggende endringer i samfunnet også omfatter endringer i klasseforholdene. Og det mener jeg også fortsatt er nødvendig for at vi på lang sikt kan skape et rettferdig og bærekraftig samfunn inn i framtida. Men da gjennom demokratiske prosesser.

Om du fortsatt skulle ønske å diskutere historie, Per Kristian, foreslår jeg at vi to tar det over en kopp kaffe. Den er på meg.

Så vil dagens Rødt-politikere helt sikkert gjerne møte både deg og andre fra Venstre for å diskutere dagsaktuell politikk på den politiske arenaen fram mot valget. Og det kan kanskje Venstre ha behov for, for å reise seg fra dagens stabile sideleie.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags