Med avgjørelsen i Eirik Jensen-saken fikk avskjeden med juryordningen en unødvendig bismak

Av

Mandag 28. januar 2019 vil bli stående som en historisk dag innen norsk rettspleie. Denne dagen tok vi et endelig farvel med juryordningen, en ordning som ble innført i 1887 etter mønster fra England. Nyordningen var et ledd i en politisk kamp for folkestyre og mot embetsmannsveldet. Ordningen innebar en rasjonell deling av ansvaret i den enkelte sak; de ti jurymedlemmene ble ansett best til å vurdere de faktiske forholdene i saken, mens de juridiske dommerne kunne loven og visste hvorledes den skulle forstås.

DEL

MeningerSaken mot den tidligere politimannen, Eirik Jensen, og Gjermund Cappelen, gikk først i Oslo tingrett. Tingretten idømte Jensen 21 års fengsel, lovens strengeste straff, mens Cappelen fikk 15 års fengsel for innførsel av 16,7 tonn hasjisj. Cappelen, som hadde tilstått alle de forhold han var tiltalt for, godtok selvsagt tingrettens avgjørelse av skyldspørsmålet, men var misfornøyd med straffens lengde. Han mente han fikk for lite igjen for tilståelsen, herunder opplysningene han ga om Jensens medvirkning. For Jensens del var skyldspørsmålet det sentrale; han benektet både medvirkning til narkotikainnførsel og korrupsjon.

Flere spørsmål

Juryen ble forelagt fire spørsmål, to hovedspørsmål og to tilleggsspørsmål. Hovedspørsmål 1 lød omtrent slik: Er tiltalte Eirik Jensen skyldig i å ha medvirket til ulovlig innførsel av narkotika? Hovedspørsmål 2: Er tiltalte Eirik Jensen skyldig i å ha mottatt utilbørlig fordel i anledning av stilling? De to tilleggsspørsmålene gjaldt om medvirkningen til hasjinnførselen og korrupsjonen var grov. Juryen svarte nei på det første hovedspørsmålet og skulle da ikke svare på tilleggsspørsmålet. Den svarte ja på spørsmålet om han var skyldig i korrupsjon og at den var grov.

Svaret fra juryen må forstås slik at minst 4 av lagrettemedlemmene mente at Jensen ikke så det som overveiende sannsynlig at Cappelen drev med innførsel av hasjisj i det hele tatt. Når den kom til at korrupsjonen var grov, må minst 7 lagrettemedlemmer etter en helhetsvurdering ha følt seg overbeviste om at Jensen hadde mottatt bestikkelser fra Cappelen.

Ny lang og tung omgang i retten

Lagmannsrettens 3 juridiske dommere satte hele saken til side, slik at både Jensen og Cappelen må gå en ny lang og tung omgang i retten. Neste gang skal retten settes med 2 juridiske dommere og 5 legmenn, såkalt meddomsrett.

Adgangen til å sette til side gjelder både ved ja- og nei-svar. Adgangen til å sette til side var opprinnelig kun til stede ved «uriktige» ja-svar; en rettssikkerhetsgaranti for tiltalte. Adgangen til å sette til side nei -svar kom først inn på 1930-tallet, etter at blant annet Arnulf Øverland var frifunnet av juryen for blasfemi, etter å ha holdt foredraget «Kristendommen – den tiende landeplage» i studentsamfunnet i 1933.

Forskjellige bevisbilder

Aktor og forsvarer i saken mot Jensen reagerte forståelig nok ulikt på fagdommernes avgjørelse om at saken må opp nok en gang. Aktor mente at det var en indre sammenheng mellom narkotikasmuglingen og korrupsjonen; bestikkelsene måtte ses som motytelse for hjelp med smuglingen.

Tanken er besnærende, men ikke nødvendigvis avgjørende. Bevisbildet for de to forbrytelsene var forskjellige; tekstmeldinger med ulikt innhold synes å ha vært viktige bevis i narkotikadelen, mens kontoutskrifter, beslag av penger og gjenstander og manglende regninger for oppussing av bad var viktige for spørsmålet om korrupsjon. Slik jeg ser det, kan man derfor godt forstå at juryen ikke lot seg overbevise av de mange Sms-ene, mens de mer «håndfaste» bevisene for korrupsjon fremsto som overbevisende.

37 timer i tenkeboksen

Jensens forsvarer mente det var skuffende at juryens kjennelse ble satt til side. De satt sammen i 37 timer og gjorde «jobben sin», ifølge forsvareren. Jensen selv betegnet det som «å spytte på juryen».

Personlig mener jeg avgjørelsen av skyldspørsmålet i denne saken var i kjerneområdet for juryordningen, nemlig å vurdere bevis, og det spørs om fagdommerne her burde latt nåde gå for rett. Eirik Jensen ville fått en lengre ubetinget fengselsstraff, og han ville for alltid vært «den korrupte politimannen». Gjermund Cappelen ville uansett ha fått en betydelig fengselsstraff basert på sin egen tilståelse, og rettssystemet ville ha blitt spart for en ny og svært ressurskrevende og kostbar sak. Det er et åpent spørsmål om det vil bli et annet resultat i neste og siste omgang.

Avskjeden med juryordningen fikk etter min mening en unødvendig bismak.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags