Medmennesker med bøyd hode tar den tunge veien for å henge opp sine juleønsker på julegrana i sentrum eller hos frivillige organisasjoner

Av

Statistisk sett lever tre elever i hver skoleklasse i barnefattigdom i vår kommune. Hele 14 prosent av våre sambygdinger lever i lavinntektshusholdninger (ref. Rambølls næringsrapport), og vi har flere unge som faller utenfor arbeidsliv og utdanning enn landet for øvrig.

DEL

MeningerMen dette er ikke statistikk og teori. Det er ramme alvor og medborgere som lever i skam. Medmennesker med bøyd hode tar den tunge veien for å henge opp sine juleønsker på julegrana i sentrum eller hos frivillige organisasjoner. Ønskene de har er ikke dyre flotte ting; det er ting vi andre tar som selvfølge. Som et skammelig eksempel fikk Røde Kors i Porsgrunn inn ønske om morsmelkerstatning på julegrana si. Det sier sitt. et er skammelig at verdens rikeste land ikke evner å ta vare på sine medmennesker, og må gjennomføre veldedige innsamlinger til egne borgere. Samtidig som velstanden i Norge har økt veldig for folk som har alt, har vi fått stadig flere barn i fattigdom og utenforskap.

Verre her enn andre steder

I «Tenk stort»-bygda har den negative utviklingen vært større enn i resten av landet. I kommunen med «sammen for Sandefjord» som slagord lever vi hverdagene bekymringsløst med en skjult skam blant oss. Hvert tiende barn er ikke med i gjengen. De står uforskyldt og ser på. De ser andre barn og unge meske seg i fritidstilbud og ting de andre tar for gitt. Mange av dem gjemmer seg bort i skammens ensomhet, slik at verken hjelpeapparat eller gode hjelpere kan bidra.

Ingen ønsker å leve sine liv på almisser og gode intensjoner hver jul. Alle vil leve ut sine drømmer og ønsker hele året. Det er selvsagt en god ting at frivillige og andre bidrar når fellesskapet svikter, men har fellesskapet råd til å la dette utvikle seg? I virkeligheten representerer julegrana med alle ønskene, skammens tre, kommersialisering av samfunnets samvittighet og stedet der vi kan kjøpe oss godhet.

Selvforsterkende ond sirkel

God oppvekst og utdanning er såkorn for et godt liv, og det forplanter seg til senere generasjoner. Dårlige oppvekstvilkår fører til en selvforsterkende ond sirkel. Det skaper delte samfunn og polarisering, og bygger opp konfliktnivået i samfunnet. I den vestlige verden ser vi konfliktene blusser opp med gule vester og Brexit-bannere, og i bunnen ligger kimen av ulikhet og fordeling.

Dette er land som har latt den skjulte skammen utvikle seg. Det har utviklet seg skjebnefellesskap som ikke bryr seg om skam lenger. De har reist seg i skammen og utfordrer våre politiske samarbeidstradisjoner, og de danner ytterpunkter av populisme basert på fremmedfrykt og hat. Disse ytterpunktene har ofte fått mektige støttespillere som har båret ved til bålet (ref. Trump).

Vi må styrke skole og arbeid

Tenk globalt og aksjoner lokalt, sier vi ofte. Dette gjelder også ulikhet. I Sandefjord har ulikheten utviklet seg mer enn i resten av landet, og det er spesielt to områder vi må styrke: skole og arbeid. På disse områdene ligger vi langt etter resten av landet, og disse områdene er selve fundamentet for utviklingen et godt samfunn. I Sandefjord må vi derfor styrke satsingen på skole og deltakelse i arbeidslivet betydelig. Dette gjøres ikke gjennom uspesifiserte kutt eller andre kreative måter å redusere kommunebudsjettet på. Det rammer alltid dem som har minst.

Det gjøres heller ikke med ord. Det gjøres med smarte investeringer og innsats for å få alle med på laget. Vi må tenke langsiktig og vi må bygge opp det laget (innbyggerne våre) vi allerede har. Og da har vi ikke råd til å la noen stå utenfor.

Skammen må bort.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags