Bortskjemte idrettsutøvere

Av
DEL

LeserbrevHer kommer vinteren, og jula, og igjen kan man lese om utstyrsjaget som finnes i dagens idrett, og da sikter jeg i denne forbindelse til langrenn. Barn helt ned i 13-14-årsalderen har opptil tjue par ski, står det å lese.

Hårreisende! Jeg ønsker å gi et innblikk i hvordan tingenes tilstand var da jeg var aktiv skiløper, på siste halvdel av 80-tallet.

Vi hadde kun ett par ski, det er helt sikkert, og de skia var ofte godt brukt og laget av tre. Staver var for de heldige, for mange hadde bare en lang kjepp, og den kjeppen hadde man ofte spikka sjøl ved hjelp av en slu neglesaks – eller den slags.

Skiskoa var laget av gamle fiskeskinn som vi hadde snurra rundt føttene ved hjelp av restegarn fra mor. I seg selv var ikke disse skoene spesielt varme, så det var godt at vi i det minste hadde gode gamasjer.

Bindinger? Ikke sjanse! Vi klistret «skoa» fast med et lim som fatter'n hadde kokt opp på en avdød hest. Noen få heldiggriser hadde rottefellebindinger, men dette var bokstavelig talt rottefeller som var smekka over iskalde føtter.

Stearinlys var luksussmøring. For oss andre gjaldt det å kline på gammel lungemos eller fleskepølse, avhengig av føre, og den smøringa spiste vi med glede etter endt løp.

Vi gikk poenglangrenn. Det var ofte utfordrende å kåre en vinner. Arrangørene hadde sjelden stoppeklokke, og isteden brukte man solur, noe som gjorde det vanskelig å sette en nøyaktig tid. Spesielt da poenglangrenn foregikk på kvelden, og sola hadde for lengst gått ned. (På 80-tallet var dagene om vinteren ekstremt korte).

På tross av dette klarte jeg å vinne et par poenglangrenn i den lokale lysløypa. Vi kalte det lysløypa, ettersom alle fikk utdelt hver sin blåselampe som man kunne ha på hue. Det endte ofte med at lua, som besto av en formet avis, tok fyr og alt håret brant opp.

Og ungdommen i dag snakker om risikosport!?

Utøvere i dag snakker om medaljenes bakside. Hvis vi var så heldige å vinne en medalje, så skal jeg love dere at det var en medalje med to baksider.

Ja, det var helt andre tider. Men én ting hadde vi, som de sjelden har i dag: Snø.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags