Å ta høyere utdanning har blitt et logistisk mareritt

Ved det som tidligere het Høgskolen i Vestfold kan du nå titulere deg som universitetsstudent. Universitetet i Sørøst-Norge. Ja, skal du studere der, må du belage deg på å studere i hele Sørøst-Norge. Skal du ta en bachelorgrad, velger du campus du vil studere på, men er du riktig uheldig, må du belage deg på å reise til hvilket som helst av de syv andre campusene for å ta det faget du ønsker deg. Og det kan de si er helt ok, fordi de som Universitet nemlig kan tilby deg faget ... «På ett av åtte campuser».

DEL

Skal du derimot ta en master, er det helt vilkårlig hvor du havner. Den ene uken er du kanskje i Drammen, mens den andre er du på Notodden. Den tredje får du kanskje i Vestfold, mens du den fjerde er tilbake i Drammen igjen. En uke i Hønefoss må du også bare tenke er helt normalt nå.

Å ta høyere utdanning har blitt et logistisk mareritt. Men kanskje du ikke har barn, eller er voksen og har voksne, selvstendige barn, kanskje du har en kone eller mann som kan ta seg av pliktene mens du må reise Sørøst-Norge rundt for å studere.

Kanskje du er i permisjon fra jobb og, samtidig med det forannevnte, kan ta deg en uke på hotell ved studiestedet. Ja, da er du en god kandidat for å ta høyere utdanning.

Men hva med oss andre? Hva med aleneforeldre, de uten tilgang til egen bil, de som ikke har familie som kan stille opp når som helst? Å prøve å ta toget uansett retning fra Vestfolds kjerne er stort sett som å spille Lotto – det er sjelden du vinner.

Men det er ikke bare studentene som fortviler. Foreleserne også. De som kanskje har jobbet i flere år ved sine campus. Nå må de også havne innunder den snevre rammen som bare kan stille seg fri til å reise hvor som helst på Sørøst-Norge innen en gitt tidsramme.

Å si ifra hjelper ikke. De som sitter på tronen, bestemmer. Så selv om 90 prosent av studentene og 100 prosent av foreleserne er fra Vestfold og studiet alltid har vært i Vestfold, så er ikke det noe argument lenger. Fordi nå er det et Universitet som har åtte campuser. Da må de brukes. Jeg syns synd på de foreleserne som har fått hverdagen sin snudd opp ned, og som må sette i gang et hjelpeapparat for å få arbeidshverdagen til å gå opp. Jeg er tross alt bare den ene studenten som har dette logistiske marerittet en uke her og en uke der, selv om jeg nå vurderer å gi opp bare på grunn av dét.

De fantastiske foreleserne må gjøre dette HVER dag.

At man kan titulere seg som universitetsstudent, er veldig flott, men prisen man må betale, er nesten ikke verdt det.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags