Vi trenger ikke mer politi, men sosialarbeidere i gatene våre!

I gatene: Vi trenger ikke mer politi og våpen i gatene, skriver artikkelforfatterne. Arkivfoto: Per Gilding

I gatene: Vi trenger ikke mer politi og våpen i gatene, skriver artikkelforfatterne. Arkivfoto: Per Gilding

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Vi trenger ikke mer politi og våpen i gatene. Vi trenger flere oppsøkende sosialarbeidere, utekontakter. Vi trenger skoler hvor ungdom er trygge, trives og lærer. Vi trenger gode lærere og sosialarbeidere i skolene. Vi trenger jobber til ungdom, og voksne som tar ungdom på alvor.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

MeningerVi trenger et inkluderende samfunn, et samfunn hvor alle har ansvar for å ta vare på hverandre. Vi trenger samarbeid mellom sosialarbeidere, skoler, politi og befolkning, for å oppdage, og forebygge, ekstreme holdninger og voldelige aksjoner.

Igjen ble Europa rammet av terror, det er så uendelig vondt. Vi blir triste, fortvilet og redde. Det er lett å rope på beskyttelse, våpen og politi. Frankrike og Belgia har bevæpnet politi, allikevel rammet terroren. Erfaringer fra USA viser at våpen og krigsretorikk ikke skaper et tryggere samfunn. For å forebygge ekstremisme og terror må andre virkemidler tas i bruk, og vi må vite hva som gjør at noen blir ekstremister.

Professor Tore Bjørgo skisserer fire hovedtyper terrorister:

De ideologiske aktivistene er ressurssterke og ideologiske mennesker, som engasjerer seg fordi de ser andres lidelse. De velger militante strategier og kjemper for det de tror på. De inntar lederroller og rekruttere sine venner og er kontaktledd til voldelige organisasjoner.

Medløperne ønsker anerkjennelse, vennskap og tilhørighet, og er lette å rekruttere. Ekstremismen blir en konsekvens av behovet for tilhørighet og anerkjennelse.

Eventyrerne er tiltrukket av våpen, uniformer, kamp, spenning og action. De drømmer om heroisk innsats og vil leve opp til maskuline idealer.

De sosialt frustrerte har opplevd diskriminering og utstøting. De har ofte problematisk familiebakgrunn og er traumatiserte. De har lite utdanning og kommer ikke inn på arbeidsmarkedet. I de kriminelle miljøene får de innpass, der får de erfaringer med vold, kriminalitet og rusmisbruk. De er lite ideologisk skolert. I ekstremistiske miljøer blir deres kompetanse med vold og kriminalitet verdsatt, og de blir inkludert. De har mye aggresjon og frustrasjon, og kan ofte være de som utfører de mest ekstreme handlingen

Bjørgo sier videre at dette er fire rendyrkede idealtyper, en konkret person kan ofte ha tekk fra flere av typene. Ulike persontyper og motiver for å søke seg til ekstreme miljøer, og utføre ekstreme handlinger gjør at forebyggende tiltak må være ulike og individuelt tilpasset.Vi blir redd for det vi ser i Paris og Brussel. Vi blir redd for en slik utvikling i Norge. Vi frykter en økende ekstremisme og at terroren kan ramme i Norge, kanskje om ti år. Et slikt scenario betyr at noen som i dag går på ungdomsskolen kommer til å gjennomføre morgendagens terrorhandlinger. Gode forebyggende tiltak kan hindre det.

Godt forebyggende arbeidet må gjøres lokalt; på den enkelte skole, i det lokale ungdomsmiljøet. I Norge kan det være et tusentalls unge mennesker som står i fare for å gå inn i ekstrem miljøer. Problemet kan virke stort og uoverkommelig med et nasjonalt perspektiv. Når vi bryter det ned til den enkelte kommune og det enkelte lokalsamfunn, blir det straks mer oversiktlig og mindre skremmende. Har vi fokus på lokalsamfunnet er det lettere og oppdage, og komme i kontakt med de unge det gjelder. I det enkelte lokalsamfunn er det, kan hende, et par, kanskje et titalls ungdom som søker mot ekstreme miljøer.

Arbeidet i lokalsamfunnet er avgjørende. Vi har alle ansvar for å skape trygge inkluderende lokalsamfunn. I tillegg til dette fellesansvaret, er det vesentlig med voksne fagpersoner som jobber spesielt med forebyggende ungdomsarbeid. Forebyggende arbeid må skje der ungdom er, på gateplan, og må gjøres av noen som kjenner både ungdomsmiljø og hjelpeapparatet. De som skal forebygge må kjenne personene som er i miljøene eller er i ferd med å gå inn i de ekstreme miljøene.

I Norge har vi et velfungerende politi, det gir oss trygghet, men politiet kan ikke bekjempe ekstremisme og terror, alene. Vi har mange og gode hjelpetiltak for mennesker som faller utenfor samfunnet, men hjelpetiltakene når ikke alle. Utekontaktens rolle er å gjør seg tilgjengelig for ungdom som ikke selv oppsøker hjelpeapparatet. Utekontakten er til stede på arenaer hvor unge mennesker er, snakker med dem, blir kjent med dem og tilby alternativer til destruktive handlinger og miljøer. Når ekstremismen øker er det oppsøkende sosiale arbeidet viktigere enn noen gang tidligere. Gjennom å kjenne de unge som søker seg mot ekstreme miljøer kan utekontakter skape forebyggende tiltak som virker individuelt og lokalt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags