Når farlige kriminelle blir sporet opp og angitt av en alenemor som meg, og ikke av politiet, har arbeidsfordelingen blitt skjev

Av

Som ungdomsmamma og engasjert i ungdomsarbeid på fritiden, har jeg opplevd hva det vil si å ikke ha en ungdomsgruppe i politiet. Mine erfaringer er fra Bergen, der man ikke hadde en tilsvarende tjeneste som vi hadde i Sandefjord. Jeg fikk også oppleve hvilken verdi det har vært å ha Ungdomsgruppa etter at min familie flyttet til Sandefjord i 2016. Under folkemøtet om politireformen i bystyrehallen 13. november la lederen av forebyggende seksjon for Vestfold, Mona Kvistnes, stor vekt på at det er foreldrene som er primærforebyggerne overfor sine ungdommer, ikke politiet.

DEL

Forebygging på fulltid

MeningerSom ungdomsarbeider og mamma har jeg drevet med mye forebygging. Og det har mange mammaer og pappaer som meg. Vi har forebygget i den utstrekning at vi både har kartlagt belastede ungdomsmiljøer og sporet opp hvor de fikk dopet sitt fra. Vi har også bidratt til at kriminelle, som forsynte ungdommer med rusmidler, ble fengslet. Videre har vi, for å nevne noe, dannet hemmelige Facebookgrupper med andre foreldre, tatt initiativ til oppfølgingsmøter med skoler, skaffet sommerjobber, kontaktet frivillige organisasjoner, spionert, og til og med flyttet. Og vi har lyktes! Men for mange ble forebyggingen en fulltidsjobb. Foreldre som har drevet slik forebygging der man ikke har hatt noen ungdomsgruppe i politiet, vet at dette er en ensom og knalltøff jobb. Ofte så tidkrevende at man i perioder ikke kan ha noe annet arbeid. Hvor samfunnsøkonomisk det er at foreldre skal drive en slik utstrakt form for forebygging, er jeg usikker på.

Samfunnsøkonomisk modell

Jeg mener Sandefjordmodellen, med en ungdomsgruppe i politiet, er mye mer samfunnsøkonomisk lønnsom. Jeg mener ikke at foreldre skal slutte å forebygge, men når farlige kriminelle blir sporet opp og angitt av en alenemor som meg, og ikke av politiet, har arbeidsfordelingen blitt skjev.

Et fast ungdomspoliti er mest effektivt

Et velfungerende samfunn kjennetegnes nettopp av at vi har et politi til å avlaste innbyggerne med slike oppgaver. Klart vi skal samarbeide, men et samarbeid fungerer så mye mer effektivt når vi har noen faste tjenestemenn/-kvinner å samarbeide med. Ikke en vilkårlig blanding av patrulje og forebyggende med nye ansikter hver gang vi tar kontakt. Eller å måtte ringe 02800 med tastevalg, kø på linja og uforutsigbarhet knyttet til hvilken stemme du etter hvert får på tråden. Det er energikrevende, og fører ofte til frustrasjon, misforståelser og et fragmentert bilde av situasjonen. Det gjør at terskelen for å i det hele tatt ta kontakt med politiet øker.

Gode relasjoner i fredstid

I en by uten en ungdomsgruppe har jeg vært vitne til at ungdom som aldri skulle vært fengslet, har blitt det. Hvorfor? Jo, mangel på relasjonsbygging med ungdommen i fredstid og lokal kjennskap til miljøet. I møte med nye mennesker vi ikke kjenner til fra før, står vi dårligere rustet til å bedømme situasjonen og bruke de rette virkemidlene overfor enkeltmennesker, og derfor i større fare for å gjøre mer skade enn godt er i en uoversiktlig og prekær s tuasjon. Vi kan aldri bli så profesjonelle at relasjonsbygging mellom mennesker blir overflødig.

Ungdomsgruppa hadde full kontroll

Det fine med ungdomsgruppa var at de bygget disse relasjonene. Både med ungdommer, foreldre, skoler, fagfolk og frivilligheten. De var til stede på hvert eneste russetreff. Den tverrfaglige modellen hadde de allerede tatt i bruk. De lå langt foran resten av politiet på Internett, de var til stede i sosiale medier, og jobbet like mye i det skjulte som i det synlige. De klarte begge deler. Og de hadde full kontroll over ungdomsmiljøene. De lå hele tiden i forkant.

Et godt eksempel på det, er mitt møte med ungdomsgruppa da vi nylig hadde flyttet til Sandefjord fra Bergen. Jeg fikk da en telefon fra tidligere leder av Ungdomsgruppa i politiet, Espen Molland. Han ville høre hvordan det hadde gått etter at min datter hadde hatt en venninnekveld, hvor en del uinvitert ungdom med flaska på innerlomma hadde forsøkt å ta del i moroa. Molland hadde gjort hjemmeleksa si, og ikke bare avdekket hendelsen med ungdommene vi fikk på døra, men han hadde også funnet ut at vi hadde en 18-åring boende hos oss som tidligere hadde vært ute i litt hardt vær. Beskjeden fra Molland til meg var klar: Vi er her om du trenger oss, og du kan ringe når som helst på nummeret jeg ringer fra! For en trygghet og støtte! Jeg trodde ikke det jeg hørte. At offentlige tjenester kan være så effektive, er ikke lett å tro. Men nå er det slutt. Nå er det 02800 som gjelder.

Foreldrestøttende tiltak er nødvendig

Når vi snakker forebygging, er det selvfølgelig foreldrene som er nøkkelpersonene. Ingen har noen gang betvilt det. Det er klart at gode og omsorgsfulle hjem, foreldre med overskudd, god oppfølging av barna og en lykkelig ungdomstid, er den beste form for forebygging. Men vi er alle bare mennesker og et produkt av samfunnet vi lever i. Vi er prisgitt helsa vår og en rekke andre omstendigheter vi ikke alltid har kontroll over. Idealene deler vi, men virkeligheten er dessverre en annen. Så foreldrestøttende offentlige tiltak er viktige. Også her traff ungdomspolitiet blink. De ville oss godt, tok oss på alvor og behandlet oss med respekt.

Gode rollemodeller

Det er mange som hevder at politiet er feil instans til å drive forebyggende, og viser til Barnevernet og NAV som de rette til å hjelpe ungdom som har kommet på avveie. Til dem vil jeg si at få hadde den samme slagkraften som Ungdomsgruppa i politiet på dette feltet. Nøytralitet, gjensidig likeverd og frivillighet er en forutsetning for å lykkes med å hjelpe ungdom. Dette skaper tillit. Et annet viktig og ofte glemt aspekt er tilgjengeligheten. Det må være enkelt å komme i kontakt. NAV og Barnevernet har mange viktige roller, men ungdom som søker fart og spenning, trenger gode forbilder og nære relasjoner til slike som folkene i Ungdomsgruppa. Når vi snakker om forebygging, er ikke datatall og tellekantsystem måten å forstå effekten av ungdomsgruppa på, men å lytte til dem som har stått i stormen, og som vet hva som betyr noe når krisen er et faktum.

Frivillig innsats har blitt straffet

Ordfører, Bjørn Ole Gleditsch, og leder av politiet i Vestfold, Øystein Holt, har pekt på at Ungdomsgruppa har jobbet mer enn det arbeidsgiver kan kreve, og at vi derfor ikke kan forvente den samme publikumsservicen framover. Slike uttalelser mener jeg bærer preg av et overformynderi og at man velger å kneble arbeidsglede og personlig engasjement for et arbeid alle i Ungdomsgruppa elsket.

Pilotprosjekt

Politiet hadde, og har fortsatt, en unik mulighet til å løfte Ungdomsgruppa fram som et pilotprosjekt for hele distriktet. Vi i Sandefjord hadde den beste modellen på et godt forebyggende ungdomsarbeid. Dette tilbudet kunne man gjort likeverdig ved å opprette tilsvarende grupper i de andre byene i distriktet – som jo er målet med reformen; å skape et likere tilbud for alle. Dyrt er det heller ikke. Hver ungdom som faller utenfor, koster samfunnet i snitt mellom 10–20 millioner kroner.

Topptunge systemer

Jeg mener det er på høy tid å se offentlige systemer nærmere etter i sømmene når de vokser seg så topptunge at vi ikke lenger har råd til å ha nok folk i førstelinja. Dere som er politikere har som oppgave å sørge for en mest mulig effektiv og samfunnstjenlig bruk av offentlige midler. Tiden er nå moden for å se nærmere på pengekabalen i nærpolitireformen.

Modell for hele landet

Ungdommene våre, barna våre, vi foreldre og samfunnet i sin helhet trenger Ungdomsgruppa i politiet. Ungdomsgruppa burde vært en modell for resten av landet og Sandefjords stolthet!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags