Fifty shades of grey and even more

Av
DEL

LeserbrevNei, dette er ikke en forsinket anmeldelse av en heller middelmådig film, men et hjertesukk over den generelle tilstanden på mange av veiene i kommunen. Lappverk av asfalt i forskjellige gråtoner vitner om begrensede utbedringer over lengre tid. Noen veistrekninger har riktig nok blitt utbedret med ny og sårt tiltrengt asfalt i sommer, men i det store og hele synes det å være et stort etterslep i vedlikeholdsbehovet for det lokale veinettet vårt.

Dette har vært kommentert før, og klagene har vært besvart med henvisning til begrensede økonomiske ressurser og budsjetter. Snømengden sist vinter, og nødvendigheten for brøyting, ble visst nevnt som et «overraskende pengesluk» som reduserte midlene til vedlikeholdet av veiene. Ja, det var vinter i Sandefjord og vi fikk snø i noen uker, men var det unormalt mye? Hvor mye brøyting var det egentlig tatt «høyde» for i budsjettet?

Lørdag 7. september kunne vi lese i Sandefjords Blad at det skal brukes 9,5 millioner kroner som en ekstra bevilgning til asfaltering i kommunen. Det kan umiddelbart høres ut som et vesentlig beløp, men med en «meterpris» for asfaltert vei på ca. 1000 kroner, vil dette «bare» holde til rundt 9500 meter, eller altså snaut en mil.

Det er ikke sjelden at det oppstår betimelige behov for å utføre gravearbeid på kryss av eller langs veiene, og ofte blir reparasjonene etterpå begrenset til kun de partiene der asfalten ble brutt opp og fjernet. Erfaringen er dessverre at dette gjerne blir et svakere veidekke enn det opprinnelige, med sprekker, huller og raskere slitasje som resultat. Slike forhold kan påvirke trafikken og kan i ytterste konsekvens representere høyere risiko og dårligere trafikksikkerhet.

Det finnes en rekke forskjellige «typer» asfalt, eller «asfaltbetong» som det også betegnes. Selv «standard asfalt» representerer visst flere kvaliteter, avhengig av sammensetning og størrelsen på grusen som benyttes i blandingen. Tar man hensyn til dette ved «lapping» av veidekket, eller benytter man billigere løsninger, eller kanskje det som er tilgjengelig for en mindre jobb? Over tid fremstår det i alle fall ofte visuelle og kvalitetsmessige forskjeller der det har vært reparasjoner.
I Håndbok 111, «Standard for drift og vedlikehold», fra Statens vegvesen står det:

«Veidekket skal tjene som et egnet underlag for trafikken samt beskytte veikonstruksjonen mot nedbrytning. Veidekket skal gi trafikantene et underlag som gir komfortabel kjøring med et veigrep som sikrer framkommelighet og trafikksikkerhet. Veidekket skal sørge for nødvendig avrenning av vann fra kjørebaneområdet. Veidekket skal beskytte veikonstruksjonen mot nedbrytning gjennom å hindre nedstengning av vann i veioverbygningen, redusere dynamiske belastninger fra kjøretøy samt bidra til å redusere påkjenningen på bærelaget for å sikre planlagt levetid for veidekket og resten av veikonstruksjonen.»

Her er det altså flere hensyn å ivareta, men «komfortabel kjøring» og «framkommelighet og trafikksikkerhet» er blant dem, men allerede i forordet i håndboken kan man også lese:

«Av budsjettmessige grunner kan det i forbindelse med at det inngås kontrakter bli aktuelt å senke kravene for noen drifts- og vedlikeholdsarbeider og eller eventuelt ta forbehold om dette.»

Dette er kanskje noe av kjernen i problemstillingen, for kommunen må disponere de frie inntektene til drift og vedlikehold og utbygging av sitt kommunale veinett i konkurranse med andre lokale kommunale tjenester. Da er det vel i prinsippet opp til den enkelte kommune å fastsette sin egen vedlikeholdsstandard.

Fartshumpene, eller såkalte «fysiske fartsdempende tiltak», er et kapittel for seg. Finnes det en beskrevet standard for fartsdumper og finnes det krav til vedlikehold for slike? Ja, «hefte nr. V128» i Statens vegvesens håndbokserie beskriver «fartsdempende tiltak». Der står det bl.a. at det er viktig å rette opp humper som får så stor slitasje, samt å rette opp skader:

«Det er viktig å rette opp humper som får så stor slitasje at de fartsdempende egenskapene endres, samt å rette opp skader slik at de fartsdempende tiltakene framstår med høy standard. Ved reasfaltering av veien legges humper på nytt. Humpene må tilfredsstille toleransekravene til nye humper.»

Da de første fartsdumpene kom for mange år siden var det viktig at de var markert med veimerkemaling og plastmarkører med refleks. Dette ikke synes imidlertid ikke å være like viktig lenger, og slik merking skal visst heller ikke være et «krav» innenfor 30-soner, selv om det fortsatt ville være smart med tanke på sikkerheten. At fartsdumper tillates å forfalle uten vedlikehold er imidlertid ikke akseptabelt.

Nylig ble sykkelfeltene langs Siringssalsveien ved Nybyen for andre gang markert med rød veimerkemaling. Dette er relativt utradisjonell form for veimerking, vanligvis benyttes jo hvit maling til dette, men tiltaket er visst tenkt å være sikkerhetsfremmende. Oppmerksomheten, både fra syklist og biltrafikant, skal økes. Effekten er vel ikke helt åpenbar. Det vekker kanskje en «nyhetens interesse», men hvordan vil slik markering framstå på en regntung og mørk novemberdag? Uansett hadde det vel vært bedre å bruke tid og penger på f.eks. å friske opp nedslitte gangfelt i stedet?

Nå er det høst og mørkere kvelder er i vente. Som myke trafikanter må vi utstyre oss med refleks og lys, for å bli sett, men kanskje også for å se, for det er jo ikke sikkert at veien er intakt.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags