Dette følelsesladede hjertesukk fra min kone, Reidun, en dag i 2008  førte oss sammen  på en ny måte. V var da begge klar over  at hennes liv og vårt samliv  ville svinne hen. Følelsen av nærhet  og inderlighet førte oss sammen  på en ny og annerledes måte. Hun gled mer og mer bort fra meg. Nærvær og ei hand å holde i var det som bandt oss sammen.

Jeg  fant å ville skrive dette da jeg leste om den for meg uforståelige ideen om å samle alle de demente, nesten 4.000, i Vestfold i en demenslandsby ett eller annet sted i fylket. I ingressen til artikkelen leser jeg dette: «Politikerne leter etter løsninger som kan gi deg og din familie en annen alderdom.» Tror initiativtakerne virkelig at livets sluttfase for de demente med denne løsning  er det beste  for dem og deres pårørende? Å stue sammen høyst ulike mennesker i en felles landsby  kan ikke og må ikke bli løsningen.

Hva med litt mer research enn en hyggetur til et land vi i denne sammenheng ikke kan sammenligne oss med. Hva med å skaffe seg informasjon, kunnskap om og forståelse for hva de demente og deres pårørende vil? Dette synes å være helt fraværende i den redegjørelse initiativtakerne har gitt om bygging av denne landsbyen. Jeg forventer at saken ikke kommer til behanding i kommune-og fylkesstyre før det er hentet inn nødvendig bakgrunnsmateriale. 

Til slutt som en oppsummering og hovedbudskap av mitt innlegg: Nærhet er alt for de demente og deres pårørende  om det så bare er  ei hand å holde i.