For det er nok av ubehageligheter å skrive om. Hva er det egentlig som skjer i vår lille by? Byutvikling handler om mye mer enn om å bevare koselig trehusbebyggelse og siktlinjer til Preståsen.

Burde vi kanskje ikke også diskutere hvordan vi håndterer fakta vi ikke liker?

Skal vi feie dem under teppet eller skal vi gjøre noe med de dyptliggende årsakene?

I år er Sandefjord blitt en by der ungdomsgjenger plager andre i butikken, og der de utviser null respekt for voksne og politi som kommer for å rydde opp.

23. april i år ble Sandefjord en by der lovløse demonstranter kastet stein og løse gjenstander på politiet og ødela politibiler. Vi ble en by der det er blitt brukt tåregassgranater for å løse opp folkemengder. Foranledningen var en SIAN-markering – der deltakerne brukte ytringsfrihet til å fremme smålige og fremmedfiendtlige ytringer. Koranen ble brent.

Er dette lovlige eller er det hatefulle ytringer som er utenfor ytringsfriheten? Det er verdt en diskusjon, men de gir ingen plikt til å føle seg krenket – ei heller til å utføre lovløse handlinger verken mot politi eller de som ytrer seg.

LES OM DET HER: 23 straffesaker etter opptøyene på Torvet

Torsdag denne uken ble Sandefjord en by der ungdommer kastet stein mot politiet igjen. Jeg blir sjokkert når jeg ser videoen fra hendelsen. Dette skjer i lille Sandefjord by.

LES OM DET HER: – Det var full krig på kirkegården

Jeg håper politiet etterforsker. Og jeg håper vi får fram fakta. Både om alt som skjedde, hvem som utførte handlingene, har disse tre hendelsen en sammenheng- og hva vi kan gjøre for at slikt ikke skjer igjen? Det er en vel så viktig diskusjon for byutviklingen i Sandefjord som om hvorvidt et bygg kan ha fire eller fem etasjer.

Men skal vi ha diskusjonene, må vi ha ytringsfrihet. Vi må ha politikere som forstår den uavhengige pressens rolle, og som også tåler at ubehagelige fakta om uønskede hendelser kommer fram i lyset.

Derfor er jeg svært overrasket og dypt skuffet over at fremtredende politikere i Sandefjord brukte en viktig debatt i kommunestyret torsdag, ikke til å diskutere bakenforliggende årsaker til opptøyene 23. april, men Sandefjords Blad fordi vi dekket steinkastingen, og volden som rammet politiet spesielt og oss alle generelt.

Det synes altså som om enkelte politikere mener det er en bedre strategi å ikke vite om ubehagelige hendelser, enn å gjøre noe med årsakene.

I forkant av SIAN-markeringen gikk politikerne i Sandefjord samlet ut i avisa og tok avstand fra SIAN og ba dem holde seg hjemme. Vi fulgte opp med et intervju med styrelederen i Sandefjord Islamske senter der han oppfordret byen til å vise ryggen til SIAN. Jeg gikk selv ut på lederplass og oppfordret våre lesere til å holde seg vekke.

LES OM DET HER: Nå er den beste planen å gjøre ingenting

Det hjalp lite. Markeringen utartet seg og det dekket vi behørig, for øvrig på lik linje med nasjonale medier. Hendelsen ble dekket av VG, Nettavisen og NRK Dagsrevyen – for å nevne noe.

Men nå kan det se ut som om Yllka Neziri (H) og Cathrine Andersen (Frp) mener at det var feil av Sandefjords Blad å dekke selve hendelsen løpende, og at våre lesere ikke skulle holde seg oppdatert på at markeringen endte i opptøyer, steinkasting og tåregassgranater.

«Sandefjords Blad er ikke noe å skryte av når de legger ut minutt for minutt og skaper et så stort engasjement rundt det der. Det synes jeg er så håpløst. Det burde de ikke gjøre,» uttalte Neziri, før hun gikk videre og mente at det burde skilles mellom ytringsfrihet og provokasjoner og at det er to forskjellige ting.

Cathrine Andersen stilte seg bak uttalelsen: «jeg er enig med Neziri, Sandefjords Blad bidro til hypen og det gavna ikke akkurat saken,» sa hun, og gikk videre til å mene at hun mente ytringsfriheten burde være absolutt.

Jeg har egentlig ikke tenkt å bruke mye plass her på å påpeke hva jeg mener er feil med disse uttalelsene. Det er et verdispørsmål.

Enten er man for ytringsfrihet og forstår pressens rolle eller så er man ikke for ytringsfrihet. Det er som Andersen sier, helt «absolutt».

Skal vi lage et skille mellom lovlige ytringer og provokasjoner, gir man fra seg styringsretten i demokratiet til de som føler seg krenket – og det er etter hvert blitt svært mange.

Skal vi oppfordre pressen til å ikke fortelle om ubehagelige fakta, som for eksempel demonstrasjoner som ender i opptøyer, skjønner man ikke hvorfor vi har ytringsfrihet, og det er i grunnen like ille.

LES OGSÅ: Det som er tydelig er at vi må øve på ytringsfrihet