Kvelden 16. mai var alt klart, tidlig. Skoledagen var kort, tanken på russebilen – en folkevognbuss – var full, og været slik det best kan midt i mai.

Den gang jeg var russ, for ørtenogtretti år siden var mye annerledes. Hvorfor jeg tenker på dette i år, er fordi jeg selv har russeungdom i hus. Én rød og én blå.

Jeg hadde ikke råd til å gå på polet mer enn én gang, da jeg var russ. Det var i forbindelse med en spesiell anledning - en kork skulle festes i luedusken. Peach Canei, en lys vin med ferskensmak, hadde fått æren av å runde magesekken. EN flaske vin skulle drikkes på under syv eller 12 minutter. Faktabiten har jeg fortrengt. Det ble en kortvarig glede.

Alle de andre gangene vi var på treff, eller våkenetter gikk vi inn i dagligvaren og kjøpte det billigste ølet vi kunne komme over. Jeg kan ikke huske at det var noe større utvalg av sider. Dersom det fantes, var det sikkert for kostbart å kjøpe uansett.

Vi hadde ikke bobleparkas like diger og varm som ei vinterdyne, heller ei ryggsekker med kjøleelementer. Så ikke kom og fortell meg at alt var bedre før. Russetiden var i alle fall ikke særlig behagelig. «Pføy»

Men den varme ølene gikk ned på et vis, alt siden har i grunnen smakt himmelsk.

Hvordan jeg oppsummerer russetiden i passe-gamle-dager?

  • Upraktisk

  • Ugunstig

  • Ustødig

Upraktist da bekledningen var uendelig vanskelig å få dratt av seg før toalettbesøk. Og dem ble det mange av i skog og mark. Som viklet inn i et C-moment sto småripsene på huk i rekke, med opprullede strikkegensere og neddyttede russedresser. Var du heldig, så satt russelua godt nok på, slik at den ikke landet i... jeg stopper der.

LES OGSÅ: Fritt Fram: Flagg-fadesen

Det mest ugunstige, eller egentlig ganske så farlige, var de gangene man oppholdt seg i biler eller busser hvor eksosen gikk inn i kjøretøyet framfor ut.

Vår russebuss, «Rusur», som hadde fått navnet sitt på grunn av startproblemer og lyden den produserte fordi store deler av eksosanlegget manglet, kunne bare brukes når det var oppholdsvær. Da måtte vi kjøre med vinduene helt nedrullet for å få en viss gjennomtrekk av frisk luft. Radioen virket heller ikke, så vidt jeg husker. Uansett hadde vi ikke hørt noe fra den likevel. Folkevognbussen buldret som et tordenvær rett over hodene på oss. Du vet. Når du ikke rekker å telle til noe mellom lynnedslaget og påfølgende smell.

Men vår lille buss var jo grei nok. Vi visste om egenarten den var i besittelse av og jobbet oss rundt utfordringene. Verre var det å besøke andre busser. En gang gikk det på liv og helse løs. Ripsjentene «skulle bare» sjekke ut en russebuss i en annen farge og besøkte blåbærgutta, som den gangen gikk på noe så eksotisk som handelsskolen. Vi lot oss fascinere av det blå plysjinteriøret bakerst i bussen.

Det var så inderlig godt at noen sjekket de svimle stakkarene, og fikk dratt dem ut i friskluft, ellers kunne mer enn dusken på russelua røket den kvelden. *

Det hendte vi måtte ty til sjøbeintriks utpå kvelden, apropos det nevnte stikkordet ustødig. Omtrent på det tidspunktet hvor medbragt i boks var på vei til å bli lunken. Uansett var det ikke i smaken fokuset lå. Det gikk greit.

LES OGSÅ: FRITT FRAM 17. MAI: Donald-tyggis i håret og gnagsår på hælen

Tilbake til kvelden 16. mai og natt til 17. Veien ned til Sør i Ommane og Ølbergholmen i Larvik var veeeldig lang fra parkeringsplassen hvor russebilene sto. Den bølget litt fram og tilbake på nedtur og var særs svingete på retur. Dessuten kunne du bare glemme å ta deg en liten hvil på veien. Da kom det voksne folk i gule vester ilende til. De ristet på hodet, dro deg opp fra stubbe eller mose og pekte i korrekt marsjretning.

Denne kvelden og natta var stress. Forventningene i forkant var skyhøye. Hva du egentlig kunne tenke deg å bruke kvelden din på var udiskutabelt. Av alle russe-ting som skulle gjøres var dette «et must». Det var bare å henge i stroppen, galoppen var i gang og russedyret hadde sugd all eventuell egenvilje ut av de røde og blå dressene.

Før Ølbergholmen hadde det vært russetreff i Kongeparken i Stavanger, ved Tryvann i Oslo og ved mange andre vann jeg knapt kan huske navnet på, og absolutt ikke peke ut hvor ligger på kartet. Det var fest ved fjord, fjell og i skog.

Den aller største skrekken, som sitter i fortsatt, var å bli glemt på ett av disse mest øde stedene. Alt var langt hjemmefra. For meg skjedde det ikke én, ikke to men hele tre ganger. En av disse var selvfølgelig natt til den største dagen: 17. mai. Og vi hadde ingen mobiltelefoner, slik at vi kunne få tak i hverandre.

Så der sto jeg i grøftekanten, som en annen løvetann og blomstret, litt slakk i stilken med tommelen ute. Russebilen vår «Rusur» var vekk. Det samme var alle røde buss-kompiser, ekstratøy og ølen, som nå sikkert var blitt god og kald samtidig med stivfrosne fingre, numne tær og den røde nesetippen.

– FY FILLERN. Det er kaldt natt til 17. mai. Fire varmegrader er og blir kjøleskapstemperatur. Det er helt likt den gang som nå.

Jeg var heldig og fikk haik den lange veien hjem. Dersom de greie folka som stoppet og plukket meg opp den gangen leser dette, må jeg få rette en gigantisk takk!

Jeg kom meg trygt i seng. Et par timer etter retretten, hørte jeg russebilen vår. Da spratt jeg opp og tenkte «Jippi de savnet meg og kommer for å plukke meg opp!»

Halvveis inn i den møkkete russedressen hørte jeg tutingen, skrålingen og bilens frie eksos forsvinne. Det viste seg at de bare skulle vekken en lærer i nabolaget. Sukk.

Dersom du ser en sliten russ, som rusler alene i år. Ta kontakt og spør om «det går bra». Trolig får du en kald klem og et krøllete russekort som takk, men du har kanskje reddet dagen til den røde eller blåkledde, som nettopp har slått ut i blomst.

LES OGSÅ: Stress fra morgen til kveld, og jeg har et angstfylt forhold til barnetoget

* Du fikk ikke beholde dusken om du kyssa en russ med annen farge enn den du selv hadde på dressen.