Så er alt som en film. En suksesshistorie. Et øyeblikks euforisk rus som gir mening til alle timer, forsøk og fall.

Men foreløpig er det bare en tanke.

En tanke på at en dag skal det skje.

En tanke som er så gjennomtenkt at selv sinnsstemningen i etterkant er planlagt.

Denne gangen skal tanken bli virkelighet. For, som de som var så heldige å møte Frank Beck har fått hamret inn, det er deg sjæl det kommer an på.

Meg sjæl i dette tilfellet.

Nevene slås sammen som et siste ledd i planen om gjennomføringen.

Et lite øyeblikk er gjelder ikke «alt eller ingenting». Alt er det eneste som gjelder.

I løpet av noen sekunder skal det avgjøres. Filmen i hodet skal matche virkeligheten. Endelig skal det sitte.

Men sekundene er lange. Lange nok til at tvilen rekker å finne plass. Lange nok til at det er en kamp mellom alt og ingenting. Og det er en kamp som svært sjelden ender med 100 prosent seier til en av partene. Det er langt mer vanlig at det ender med noe midt imellom.

Så også denne gangen. Det ble ikke som filmen i hodet. Forventningen om det perfekte.

Skuffelsen brer seg. På kanten til sinne.

Men det er kort. For en gjennomgang viser at det var ting som var litt bedre enn forrige forsøk. Detaljer som er finpusset. At jeg kom litt lenger. At jeg reiste meg etter fallet.

Et øyeblikk føltes det som resultatet er det eneste som gjelder. Men resultatet hadde ikke smakt noe som helst dersom det ikke var en hard jobb å komme seg dit. En jobb som er fylt med små seiere.

For selv der bommer det perfekte filmen i hodet. Det blir aldri noen euforisk utløsning i det det sitter. Men det er alle de små øyeblikkene med lykke på veien som er avhengighetsskapende.

Det å få til noe du har jobbet for. At du har bitt tenna sammen og kjempet deg gjennom tilbakeslag og fall.

Mestringsfølelse.

Jeg sjæl kjenner aller mest på dette når jeg har et brett spent fast til føttene. Og for all del, jeg er ofte oppslukt i ei boble, men på et eller annet nivå er jeg klar over at det er en forsvinnende liten del av befolkningen som egentlig er spesielt opptatt av hvor mange ganger jeg kan snurre på et snowboard.

At folk blir hekta på idrett er ikke rart. Resultatene er så målbare. Noen spinner mer, penere eller høyere på et brett. Andre løfter litt mer, mestrer en ny øvelse, løper litt fortere, litt lenger eller gjør det samme som før uten å måtte gå i kjelleren. Mestringsfølelsen blomstrer.

Men mestringsfølelse finnes i alt. Ikke bare i trening og hobby. Du finner den i jobb, det å være pappa, det å være kjæreste, å være en venn eller å løse utfordringer livet har å by på. Men du må være i stand til å se det selv. For det er ikke like målbart som en treningslogg, en løpetid med utviklingsgraf i en app eller likes på et bilde på Insta.

Så noen ganger må jeg minne meg selv på at man må se veien jeg gikk for å komme hit. Sette pris på detaljene. For utviklingen er der dersom jeg legger ned innsatsen. Det er meg sjæl det kommer an på.

Men det blir sjelden akkurat som den perfekte filmen i hodet.