Det er en slik naivisme i Kirken i dag, at man nesten ikke tror hva man hører. Nå har det altså gått så langt at presten oppfordrer til lovbrudd på selveste julaften hvis man har en følelse av at det skjer i det godes navn. Og hvem er dommer over «det gode»?

Asylsaken er en enkel vinner. Man framstår som nestekjærlig, uten å tenke på konsekvensene, verken i mottaker- eller avsenderland. Det naive budskap er å hjelpe en som trenger hjelp.

Lett å være god på andres regning

Men nå er det slik at hvis alle skulle ta loven i egne hender, ville summen bli samfunnskollaps, tilspissing av konflikter, forsterking av klansmentalitet som vi allerede ser bre seg ut i Europa og enorme kostnader som helt andre enn presten og Kirken må dekke. Det er lett å være god på andres regning. At vår egen kultur brytes ned i prosessen, og at velferdsstaten forvitrer, synes uviktig for Kirken.

Summen av det samfunn som Kirken oppmuntrer til er ulikhet, utrygghet og urettferdighet. Hvis prester kan heve seg over loven for å få sin gode hensikt realisert, hvorfor kan ikke alle det, også flyktninger? Hvem sier at terrorister ikke handler med gode intensjoner?

Kirken gir lovbryter Stålsett heltestatus

Det er heller ikke slik at Stålsett reddet et menneske i et totalitært land som sender alle asylsøkere i døden. Det kan nærmest virke slik på den heltestatus Kirken gir ham. Vil vi ha et land hvor hvem som helst som klarer å snike seg over grensen, skal ha rett til arbeid, selv om de oppholder seg her ulovlig? Grensen til slavehold kan bli fin om asylsøkerne kommer i andre arbeidshender enn prestens. I Stålsetts tilfelle var dette en person som var vurdert til ikke å ha krav på asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Det er for lett å gjøre seg selv «ureturnerbar» i Norge ved å lyve om identitet og opprinnelse og ved å bare nekte å returnere. Om Kirken får sin vilje, vil Norge i overskuelig framtid være lik de land flyktninger rømmer fra.

Privatpraktiserende utlendingsforvaltning

Det er på ingen måte en løsning med privatpraktiserende utlendingsforvaltning. Og presten Hummelvolls oppmuntring til å leve ut Guds vilje gjennom å bryte norsk lov er intet annet enn pompøst og ugjennomtenkt, på samme måte som det falske dilemmaet i denne sak mellom «samvittighet» og lov i Norge er det.

Det var riktig å dømme Gunnar Stålsett. Han burde fått en strengere straff og ikke på en nærmest latterlig måte bli framstilt som martyr og helt. Noen burde opplyse Stålsett og Hummelvoll om hvor enormt mange reelt nødlidende mennesker vi ofrer for hver eneste flyktning vi tar til Norge. Det burde dessuten være åpenbart etter hvert, at de fleste «flyktningene» er unge oppegående, bemidlede menn, mens de som virkelig trenger beskyttelse, er ressurssvake, fattige, kvinner og barn som blir tilbake. Likevel vil Kirken samle inn penger til å plukke opp flere båtflyktninger. Man må gjerne ha ambulerende båter som plukker opp «flyktninger» om man umiddelbart hjalp dem tilbake til andre kyster enn Europas. Da ville denne enorme menneskehandelen flyktningtrafikken har blitt kanskje opphøre av seg selv.

Soler seg i sin egen godhet

Vi må faktisk tenke på konsekvensene av våre handlinger. I vår verden har sinnelagsetikken for lengst utspilt sin rolle. En prest og en Kirke som kun ønsker å sole seg i sin egen godhet og «nestekjærlighet» og som oppfordrer til sivil ulydighet, har utspilt sin rolle.

Grunnloven skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene, ja. Men den norske grunnlov skal ikke ivareta disse forholdene for hele verden, ei heller ikke for dem som oppholder seg her ulovlig. Norge må verne om det helt unike demokratiet, velferden, freden og rettsstaten som våre forfedre har bygget opp. For det kan forsvinne. Å ivareta eget land og kultur står på ingen måte i kontrast til å hjelpe andre, slik Kirken og asylaktivistene framlegger det. Det er en falsk dikotomi.

Hovedhensikten til grunnloven burde tvert imot være å prioritere å bevare den norske nasjon og kultur. Kun da vil Norge ha midler og rom til å bevare friheten vi har til å hjelpe.