Er det i det hele tatt mulig å forstå narkotikaens kriminelle verden uten å diskutere forholdet mellom selger og kjøper?

Hvem har råd til å snorte den vanvittig dyre kokainen og det noe billigere amfetaminet?

Å røyke cannabis er mer vanlig enn å drikke alkohol, og mange unge forteller om at det på festene deres er duket opp med forskjellige rusmidler når de fester.

Rus og avhengighet florerer i alle samfunnslag og i alle aldre, men i den skrudde og skjeve politiske debatten og retorikken er det ofte et ensidig fokus på selgerne.

Narkotikahandelen omsetter for over 1,5 milliarder årlig, og i Sandefjord selges det narkotika for millioner i måneden.

Avløpsvann avdekker også narkotikabruk i Norge, og i mange kommuner er det slått fast at det inneholder store mengder narkotikarester.

En stor mangel ved egne undersøkelser er ofte at legemidler klassifisert som narkotiske stoffer ikke er inkludert, som benzodiazepiner og Tramadol. Det er klart at misbruk av rusmidler er ekstremt vanlig.

En av mine kilder har fortalt meg at blant kokainkundene hans var artister, familiemenn, gründere, velstående studenter, kjendiser, politikere folk i kommunen og til og med advokater og bankfolk de vanligste kjøperne. På kokainhandelen kunne han tjene over hundre tusen i måneden.

Det som også er veldig viktig å understreke, er makten som selgerne får over kjøperne.

I populærkulturen er narkotika fullstendig normalisert, og det finnes utallige amerikanske filmer hvor det røykes joints og kokain flyter. At megakjente musikere og skuespillere går inn og ut av rehab, får vi daglig høre om i media.

Det er derfor ikke mulig å håndtere kriminalitet med mindre bildet av avhengighet er komplisert.

Kan det muligens være at kjøperne blir romantisert og selgerne demonisert? Det er sterke interesser i å opprettholde den skjulte avhengigheten blant de veltilpassede rusavhengige utad.

En dag kommer det forhåpentligvis også historier fra heltespillerne fra "dollaråsen" i Sandefjord som har råd til å kjøpe stoffet fra forhandlerne på gatehjørnene, men som ikke havner i fengsel for det.

Et annet relevant spørsmål er hvorfor det i det hele tatt eksisterer narkotikabruk i den grad det gjør det? Tar ikke mennesker fra alle samfunnslag og generasjoner ut tilværelsen og flykter fra den?

Ønsket om å ha en annen type debatt rundt kriminalitet og narkotika er selvsagt ikke en måte å forsvare narkotika og den grufulle kriminaliteten som følger i kjølvannet av den.

Men hvis vi vurderer de enorme pengesummene det er snakk om, forstår vi også at med mindre kjøperne også anses å begå forbrytelser, kan vi aldri løse utfordringene i samfunnet som truer oss alle.

Reglene for narkotikaspillet er et sammensurium av selgere og kjøpere. Dette må selvsagt være utgangspunktet for alle som vil beskjeftige seg med kriminalitet og narkotika.