Gå til sidens hovedinnhold

Dette husker jeg fra 22. juli 2011

Noen minner er mer verdt enn andre. Men minnene fra 22. juli 2011 er spesielt viktig. Dette er mine.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg sitter på en stol på et lite lager med min nyfødte sønn sent på kvelden 26. juli. En jordmor har bedt meg om å åpne skjorta og legge ham mot brystkassa.

Det var viktig med hudkontakt. Plasseringen på et lager er en direkte konsekvens av terroren som nylig har rammet landet.

Vi fikk beskjed om at fødeavdelingen i Drammen sykehus var stengt fordi all tilgjengelig kapasitet skulle brukes på å redde ungdommer fra Utøya.

Fødeavdelingen på Tønsberg sykehus var derfor fylt til bristepunktet. Jordmødre og andre helsearbeidere jobbet på spreng. Vi måtte ut av fødestuen så fort som mulig, da ble også små lager tatt i bruk – mens mor skulle hvile på et fellesrom.

Hendelsen får meg til å tenke på den umistelige relasjonen jeg har til min sønn. Den gang veide han bare noen få kilo og jeg kunne kjenne det lille hjertet hans slå mot mitt. Så går tankene uvegerlig videre til foreldrene som på kvelden den 22. juli i all hast kjørte opp mot Utøya. Hva slags beskjeder ventet dem?

Dette er et annet minne: Jeg sitter på fronten i Sandefjords Blad 22. juli og har ansvaret for at nettsiden vår er oppdatert. Så går det av en bombe i Regjeringskvartalet.

Det viser seg at en av våre lokalpolitikere, Arild Theimann, var i nærheten. De første lokale sakene Sandefjords Blad lager denne dagen, har han som kilde.

Deretter ruller og går dagen med stadig nye oppdateringer fra Oslo. Jeg følger med på Twitter. Mikroblogg-plattformen er som skapt for å formidle kjappe oppdateringer om hendelser som utvikler seg fort.

Plutselig dukker de første meldingene om Utøya opp. Men de er ubekreftet. De er så brutale at jeg ønsket at de ikke var sanne. Virkeligheten ruller videre.

Like etter twitrer noen AUF-ere at ingen måtte ringe dem, de lå i skjul for drapsmannen på Utøya. Hvordan gikk det med dem?

Det ti år siden den dagen ingen glemmer.

Jeg husker også markeringene etter 22. juli. Vi lovet hverandre at hatet ikke skulle overta.

Om fire dager fyller sønnen min 10 år. Jeg kan dessverre ikke si at samfunnet han har vokst opp i, er preget at mindre hat enn årene før.

Det er flere ekstreme miljøer. Tonen i den offentlige debatten er hardere. På sosiale medier gror hatpratet midt mellom bursdagshilsninger og feriebilder.

Det finnes løsninger for et bedre samfunn, men de vil kreve noe av alle og enhver. Derfor er det viktig å huske 22. juli 2011. Vi må minne hverandre på hva vi lovet hverandre rett etter terroranslaget.

Vi kan ikke la hatet overta.

Kommentarer til denne saken