«Ein skigard» til besvær

VISA LÅTER SLIK: «Helt innåt skogen står det ein skigard, mosegrodd og grå. Han er til nedfalls og søkk isaman – men som eit minnesmerke der han står». Foto: Vibeke Bjerkaas

VISA LÅTER SLIK: «Helt innåt skogen står det ein skigard, mosegrodd og grå. Han er til nedfalls og søkk isaman – men som eit minnesmerke der han står». Foto: Vibeke Bjerkaas

Den kunne «ikkje vara evig», denne skigarden, sang Stanley Jacobsen for første gang i 1974. Jeg husker neppe teksten fra det året, men visa har dukket opp med ujevne mellomrom siden da.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Slik går teksten – for dem som er uinnvidde:

«Ein gamal skigard som står og vitnar om ei svunnen tid … kamp mot naturen, kamp som er forbi. Nå vert det kjempa på andre frontar – men skigardar har me lell».

Ikke visste jeg at dette var ei vise skrevet til en revy på Ås Landbrukhøgskole for hauger og lass av år tilbake. Kutt i kula, het revyen og dette var en av mange protestviser skrevet på den tida. Ordet skigard var ukjent og passe treigt for en unge. Det samme med nynorsken.

Så var det dette gammeldagse gjerdet … Ikke var det spesielt fansy – og jaggu ble det heller ikke vedlikeholdt. Hvor var eventyrlig oppussing, fiksingen til Halvor Bakke og uttalelsene om «de spennende og autentiske formene?».

Uansett, melodien i visa fikk oss til å synge av full hals: «Kan aldriiii, vara eviiii».

I høstferien i år kom jeg forbi en stusslig skigard. Denne hadde en kraftigere port, og kan vel i så måte ikke «vara» for en ekte skigard å regne. Jeg synes å huske at de ekte gamle skigardene kun hadde en del av gjerdet som åpning. Denne ble flyttet litt på og låst med ei løkke i hamp.

Sikker i min sak er jeg ikke, for minner er bevegelige. Det kan også ha vært en del av en drøm, eller et filmklipp fra Emil i Lønneberget som har brent seg fast, i samme hjerne-båsen som skigarden havnet i.

Jeg måtte stanse ved porten og sukke litt, samt ta et bilde til en Facebook-oppdatering. For hva skal man vel med en høstferie og en gammel skigard, om man ikke kan dele følelsen med noen… Denne med et snev av melankoli.

Her hadde bonden på setra satt opp et stengsel for å holde kuene innenfor. Nabosetra, som vi bor på hver gang vi er i Ljørdalen ved Trysil, har et gjerde som i sin tid skulle holde sauene og møkka deres ute. Så til poenget.

Her og nå var det verken stengsel for kyr eller pelsdotter. Det var noen som ikke hadde vedlikeholdt, serru. Kun et minne om hvordan det en gang så ut dukket opp.

Så tilbake til teksten i protestsangen fra 70-tallet. Denne peker på at alle har en skigard inni seg:

«Å, jau – alle har ein», står det der. Fordi vi alle ønsker å stenge noen eller noe ute.

Der treffer tekstforfatteren spikeren på hodet. Men når du er redd for kuer, så hjelper det lite at ei vise forteller deg at du kan legge skrekken fra deg – og at du kan slippe taket i dine fordommer mot dem.

For min del var det utrolig deilig å oppdage at kuene hadde flyttet, nå som skigarden var i tu – eller i stykker da – om du vil.
Jeg hadde ikke våget meg lengre enn utpå trammen dersom kuene sto på tunet!

* Om protestvisa på Wikipedia: Visa har blitt mye brukt i radikale miljøer. Visa tar, som tittelen sier, utgangspunkt i en skigard, men denne skigarden er blitt metafor for ei rekke andre typer stengsler, fordommer av ulike slag. Gjennom hele visa går ordene «ein skigard kan kje vara evig, veit du», ein frase som har gått inn i norsk språkbruk.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken