Jeg er en del av eldrebølgen. Det høres jo livsfarlig ut! Jeg og alle andre som er født i den begeistrede babyboomen fra tiårene etter krigen vil ganske snart skylle over velferdssamfunnet. Våre plager og krav til ytelser vil drukne norske kommuner i mangel på penger og varme hender, heter det. Rekker av gamlinger med krumme rygger og tette årer vil subbe føttene og skyve rullatorene sine framover i udekkede velferdsbehov til langt oppover leggene. Jeg får nesten dårlig samvittighet av å være født når jeg er. Det hjelper litt å vite at vitale karer som George Clooney, Rune Bratseth og Barack Obama er født samme år som meg, men jeg tilhører likevel eldrebølgen ifølge den norske statsforvaltningens beregninger. Så da er det vel bare å grue seg – eller?

Snu på det – se mulighetene i eldreressursen

Egentlig føler jeg mer på frustrasjon enn dårlig samvittighet. Bildet av eldrebølgen passer liksom ikke. Jeg har masse å gi – tror jeg. Også etter at jeg, om noen år, vil få pensjonsinnbetalinger fra NAV i stedet for lønn fra dagens arbeidsgiver.

– Vi trenger diskusjon, samtaler og åpenhet om aldringens positive sider for å motvirke fordommer og umiddelbare, automatiserte reaksjoner på aldring og eldre, sier atferdsforsker Per Erik Solem.

En sak som snus på hodet, gir ofte nye ideer til løsninger. Hva om vi ser den demografiske utviklingen som en mulighet? Hør bare hva som sies i stortingsmeldingen Morgendagens omsorg:

– En lang rekke utfordringer, som miljøspørsmål, kriminalitet, sosiale problemer og helse, kan ikke løses av offentlig sektor alene. Dette har skapt behov for å utløse andre sosiale krefter i samfunnet for å utvikle tilnærminger til kommunal tjenesteproduksjon der de som blir direkte berørt av tjenestene involveres på en mer konkret måte i tjenestenes utforming og implementering.

Samskaping, heter det. Det er en radikal form for samarbeid hvor mennesker med ulike erfaringer og kompetanse arbeider sammen i likeverdighet.

Nye folk kan finne nye veier

I vanlig «brukermedvirkning» og «medborgerskap» sitter de vi vanligvis tenker på som mottakere av velferdstjenester på den ene siden av bordet, mens tjenesteleverandørene fra utallige offentlige kontorer sitter på den andre. Sitter, gjør de nemlig begge parter – og prater. Det kommer ofte lite ut av det. I alle fall lite nytt, fordi samtalene er låst fast i forestillinger som gir lite rom for nytenkning.

Danske forskere, og et voksende norsk forskningsmiljø, har vist at velferdsstaten på mange områder har tråkket seg fast i dype spor så lenge at det er vanskelig å finne nye veier. Nye folk med annet utstyr enn den kommunale oppakkingen kan være et godt turtips. Å se at eldrebølgen også kan være en seniorkraft, kan være en god start.

Jeg kan regne

Vi stikker naturligvis ikke under en gyngestol at en økende andel eldre og færre yrkesaktive yngre, vil kunne skape utfordringer. Jeg kan regne. Men hvordan vi håndterer utfordringer, handler mer om holdninger og måter vi ter oss på, enn tall og prognoser.

Vi har i realiteten ikke lenger en norsk velferdsstat – vi har i øyeblikket 356 velferdskommuner. Og det er her behov møter løsninger, i beste fall. Derfor er det i kommunene holdninger kan og må omsettes i handling – ikke bare i prat og planer.

Dersom seniorer i lokalsamfunn slipper inn i tenkning og handling, så kan eldrebølgen bli en seniorkraft å surfe på.

Å få til godt samarbeid mellom entreprenører og gründere, offentlig forvaltning, næringsliv og seniorene selv er viktig for å skape mer aldersvennlige samfunn. Universitetet i Sørøst-Norge samler disse til en konferanse med seniorkraft som tema under de nasjonale Forskningsdagene i september.