– Det er helt hårreisende. Hvis han blir smittet, kan han måtte møte maskerte pleiere, kanskje låste dører og andre restriksjoner og tiltak han ikke vil skjønne noe som helst av.
Elin og Arne Larsen er fortvilte, frustrerte og oppgitt. De lurer på logikken i et regelverk som har satt en stopper for at sønnen Frode (45) blir vaksinert mot alvorlig covid-19-sykdom.
45-åringen forstår ikke hva koronaviruset er, ei heller forstår han smitteverntiltak som avstand, munnbind og hygiene.
Ifølge foreldrene begriper han derfor heller ikke hva et sykdomsforløp med covid-19 vil kunne medføre for ham eller dem rundt ham, dersom han blir smittet og kanskje bringer smitten videre.
Fikk nei av staten
Frode Larsen har infantil autisme. Han har ikke talespråk og mestrer kun noen få tegn. Hans utviklingshemming gjør at han ikke har samtykkekompetanse.
Frode vil ikke kunne forstå hva som skjer, noe som vil være enormt traumatisk.
Elin og Arne Larsen, foreldre
Derfor evner han ikke å beslutte forhold rundt egen helse, noe som gjør at han heller ikke er i stand å vurdere hva det innebærer å ta – eller ikke ta – koronavaksinen.
Noen må derfor velge på hans vegne.
Både foreldrene og de ansatte i den kommunale boligen der han bor, samt 45-åringens fastlege, mener det beste er at han blir koronavaksinert.
Men fastlegens vedtak om gi ham vaksine, ble opphevet av Statsforvalteren i Vestfold og Telemark. Statsforvalterens beslutning kan ikke påklages.
Dermed får ikke Frode koronavaksine.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Begrunnelsen er at tre vilkår i en lov ikke er oppfylt (se fakta). Statsforvalteren viser blant annet til et brev fra Helsedirektoratet datert 18. januar i år, som omhandler koronavaksinering av personer som selv ikke kan samtykke til det.
– Kan ikke fortelle
Ifølge Helsedirektoratet er det i all hovedsak ikke aktuelt å vaksinere personer som motsetter seg vaksineringen, selv om disse mangler samtykkekompetanse.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Det presiseres at en utviklingshemming eller en demensdiagnose i seg selv ikke gir grunnlag for å vaksinere.
Elin og Arne Larsen kan ikke begripe at det beste for sønnen er å være uvaksinert mot covid-19-sykdom.
– Selv uten sykehusinnleggelse vil verdenen rundt ham, om han blir smittet, bli svært uforståelig for ham, forteller de.
Sønnens måte å si fra på når noe er vondt eller skummelt, er fysisk uro og utagerende atferd.
– Om personalet i boligen der han bor, må isolere ham mens de selv går rundt med masker og annen smittevernbekledning, vil det kunne føre til at han blir selvdestruktiv og være utagerende, også selv om han blir utmattet av sykdom. Han kan jo heller ikke fortelle hvor han har vondt, sier Elin Larsen.
Skulle sønnen bli så syk at han må på sykehus, blir det enda mer skremmende, tror de.
Vi kan heller ikke se at medisinsk-teknisk bistand til eksempelvis å puste, er gjennomførbart. Det vil følgelig kunne øke faren for at han får senvirkninger av sykdommen.
Elin og Arne Larsen, foreldre
Sykehus er for sønnen et ukjent sted med ukjente mennesker, og med gjenstander og apparater som er fullstendig fremmed for ham:
– Frode vil ikke kunne forstå hva som skjer, noe som vil være enormt traumatisk. Vi som pårørende får jo ikke lov å være hos ham og gi trygghet når han er smittebærende. I tillegg risikerer han å få store smerter, sier foreldrene, og tilføyer:
– Vi kan heller ikke se at medisinsk-teknisk bistand til eksempelvis å puste, er gjennomførbart. Det vil følgelig kunne øke faren for at han får senvirkninger av sykdommen.
– Det er paradoksalt
Elin og Arne Larsen er mildt sagt forundret og oppgitt over det de mener er logisk brist i to situasjoner knyttet til tvang – under vaksinering eller under eventuell covid-19-sykdom:
Kanskje ville sønnen akseptert å ha blitt stukket under vaksinering, særlig om han får beroligende medikamenter først, påpeker de.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Om han likevel motsetter seg vaksinestikket, vil det – basert på erfaring – ifølge foreldrene være mulig å holde ham de sekundene det tar å sette vaksinen.
Dette mener de er minimalt belastende sammenlignet med mulige og mye mer omfattende tvangsinngrep etter smittevernloven, eksempelvis koronatest og skjerming på rom med eventuelt låst dør, dersom han blir smittet.
Ifølge Helsedirektoratets veileder om tvangsbruk etter smittevernloven, kan tvungen isolering vare i opptil sju dager.
– Vi snakker altså om at noen sekunders tvang kan forhindre sykdom, traumer og mulige senskader. Men å unngå disse sekundene anses altså av helsemyndighetene som mye viktigere enn å løpe risiko for langvarig og mye mer dramatisk tvangsbruk, som kan bli resultatet av ikke å motta vaksinen. Det er galskap satt i system, mener foreldrene.
For dem henger det ikke på greip:
– Veien synes stengt for å forhindre at han skal bli smittet, og dermed kanskje smitte andre, som kan føre til sykdom og lidelser for ham og andre. Men hvis han først blir syk, synes veien for tvangsbruk åpen i den hensikt å forhindre videre smitte.
– Det er paradoksalt, tilføyer de, og mener saken gjelder langt flere enn sønnen deres:
– Dette gjelder alle som ikke har samtykkekompetanse og muligens vil motsette seg sprøytestikket.
«Viktige momenter»
45-åringens foreldre tror for øvrig at ett eller to sprøytestikk er bedre for sønnen enn å ta koronatest, som skjer ved at en vattpinne stikkes langt inn i nesa og holdes der i 10 sekunder.
– Sprøytestikk og blodprøver har han noe erfaring med, da etter premedisinering. Men når noe skal oppi ansiktet hans, blir det trolig langt verre. Da må man forvente inngrep i form av sterk fastholding for å lykkes med testingen, sier Elin Larsen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Helsedirektoratet har etter sitt brev 18. januar i år – det samme brevet Statsforvalteren i Vestfold og Telemark viste til da de opphevet vaksinevedtaket fra Frode Larsens fastlege – fått flere henvendelser som gjelder vaksinering av personer uten samtykkekompetanse, da særlig personer med utviklingshemming.
Derfor har direktoratet sendt ut et nytt brev, datert 23. mars, der det ligger utdypende kommentarer.
Les mer om brevene i faktaboksen i denne saken.
Fått eller skal ta koronavaksine? – Man må fortsatt høre på Nakstad, Høie og lokale myndigheter.
Sandefjords Blad har stilt Helsedirektoratet tre spørsmål, som er besvart skriftlig av en ikke navngitt saksbehandler i avdeling for helserett og rettssaker:
– Hvordan har avveiningene vært rundt kortvarig tvangsbruk under vaksinering kontra mer langvarig tvangsbruk dersom personen blir smittet, syk og må skjermes fra andre grunnet smittevernhensyn, og/eller trenger sykehusinnleggelse?
– Dette vil være viktige momenter i den helhetsvurderingen som ansvarlig helsepersonell må foreta, svarer direktoratet.
– Hvilken betydning har endret smittesituasjon i Norge, der det er økt smitterisiko som følge av muterte virusvarianter, for endring av kriterier og innhold i skrivet «Vaksinering mot SARS-CoV-2 av personer som ikke selv kan samtykke til vaksineringen», datert 18. januar?
– Risikoen kan påvirkes og endres med de nye muterte tilfellene av viruset. Regelverket krever en individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle. Det helsepersonellet som er ansvarlig for å ta avgjørelsen om vaksinering, må også ta dette med i sin vurdering, lyder svaret.
– Vil disse personene det gjelder, der Statsforvalteren har opphevet fastleges vedtak om vaksine under tvang, bli vurdert på nytt for covid-19-vaksinering?
– Dersom situasjonen endres, og ansvarlig helsepersonell vurderer at vilkårene for å vaksinere likevel er oppfylt for den enkelte, må det fattes et nytt vedtak om vaksinering, svarer Helsedirektoratets saksbehandler, som også viser til brevet med de utfyllende kommentarene.
Så mye må til
Helsedirektoratet redegjør i to brev, datert 18. januar og 23. mars i år, for forhold rundt koronavaksinering av personer over 16 år som ikke selv kan samtykke til slik vaksinering.
Dette gjelder personer som åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket gjelder. I klartekst kan det dreie seg om personer med fysiske eller psykiske forstyrrelser, samt personer med utviklingshemming og/eller demens. Flere av disse kan i tillegg til ikke å ha samtykkekompetanse, også motsette seg vaksinering.
Det er pasient- og brukerrettighetsloven som regulerer forholdene det handler om.
Ifølge Helsedirektoratet er det mye som skal til før man eventuelt kan tvangsvaksinere noen:
■ Helsepersonell (vanligvis en lege, og eventuelt også sykepleier) skal vurdere hvorvidt den enkelte forstår hensikt med og konsekvens av å ta vaksinen, eller følgene av å ikke ta den hvis motstand uttrykkes.
■ Det er for det første et krav med «tillitsskapende tiltak», altså forsøk på å få personen til å forstå at det er i dennes interesse å ta vaksinen, og redusere eventuell frykt som kan utløse motstand.
■ Når man ikke fram med tillitsskapende tiltak, kan vaksine settes dersom alle de tre følgende vilkår er til stede:
a) en unnlatelse av å gi vaksinen kan føre til vesentlig helseskade for personen
b) vaksinen anses nødvendig
c) tvangstiltakene står i forhold til behovet for vaksinen
Følgende forhold skal være med i helhetsvurderingen om vaksine skal settes:
■ at vaksineringen framtrer som den klart beste løsningen for personen
■ personens helsetilstand og fare for vesentlig helseskade (blant annet sykdom dersom man ikke vaksineres, og bivirkninger dersom man vaksineres)
■ om vaksinering er nødvendig for å forhindre covid-19 sykdom (inkludert risiko og sannsynlighet for smitte)
■ om virkningen av å gjennomføre vaksineringen med tvang klart oppveier ulempene ved tvangstiltaket. (Dersom vaksineringen ikke lar seg gjennomføre uten å benytte fysisk tvang, skal det mye til for å si at tiltaket er forholdsmessig)
■ hvordan den enkelte vil oppleve isolasjon og behandling ved en eventuell covid-19 sykdom
Helsedirektoratet har fått spørsmål om hva som er betegnet som motstand og hvordan det skal vurderes om en person motsetter seg vaksineringen. Det beskrives at motstand kan komme til uttrykk både verbalt og fysisk, men at uttrykksformen ikke er avgjørende – personens reaksjoner må tolkes av noen (pårørende, helsepersonell eller andre) som kjenner personen godt. Det står også at «hvis personen yter verbal eller fysisk motstand mot helsehjelpen, er dette motstand som i lovens forstand er uavhengig av om personen forstår hva hun eller han motsetter seg».