Med en ubestemmelig blandet følelse av medlidenhet og bedrøvelse ser jeg på TV den utbombede ukrainske byen Mariupol. Ser svartsotede ruiner av boligblokker. Ser at det langs gatene er sekker lagt over drepte, døde. Ser barn (FN: 4,3 millioner barn er drevet på flukt), ser kvinner, gamle og hjelpeløse mennesker med bager og små bunter under armene. I toget av flyktninger står en liten gutt med skremte øyne og hengende armer. Hjelpeløs. I minnene ser jeg meg selv som liten gutt under andre verdenskrig ved evakueringen. Fordrevet fra mitt barndomshjem, som så ble brent ned av tyskerne. Det tok år før livet for meg igjen kom i «vater». Men alt dette blir bare småtteri mot det ukrainske barn opplever i dag.

Mens jeg, lik millioner rundt om i verden, sitter nær lamslått i et fredelig land og blir vitne til krigen i Ukraina. Ser i TV-ruten representanter fra de krigførende parter i resultatløse samtaler rundt bordet. Så sitter samtidig en gusten utseende 70-åring i Kreml og ser det samme. Han ser og vet at han er den eneste som med et «Njet» (» nei» på russisk) kan stoppe den tragiske krigen han selv har satt i gang. Stoppe krigshandlingene og slik redde liv og gi millioner av mennesker tilbake en fredelig livstilværelse. I stedet trapper han opp krigen med skremmende forrykt bombing og ødeleggelse av byenes boligområder, menneskenes hjem.

Noen ord fra Øverlands dikt: «Du må ikke sove» passer i dag på Putin og hans krets som de i sin tid passet Hitler og hans drabanter: «Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør. De puster på hatets og ondskapens glør. De liker å drepe, de frydes ved jammer. De ønsker å se vår verden i flammer! De ønsker å drukne oss alle i blod! Tror du det ikke? Du ser det jo»!