Gå til sidens hovedinnhold

Et paradoks dersom vi lærere skal danne elevene våre til frie og demokratiske samfunnsborgere, samtidig som vi selv er ufrie

Artikkelen er over 1 år gammel

Den myndige, uredde lærerstemmen høres stadig sjeldnere i offentligheten og på skolenes møteværelser. Det er på tide noen roper varsku.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I 1962 skrev Rachel Carson «Den tause våren» – en bok som omhandlet sammenhenger mellom økt bruk av plantevernmidler og negative konsekvenser for dyreliv; illustrert med tapet av fuglesang. I dag står vi ovenfor et skolesystem der ukritisk bruk av nyliberale styringsideologier truer lærerstemmen. For å parafrasere Rachel Carson: «Denne uvante tausheten, utslettelsen av de mangfoldige kritiske stemmene som lærerne har gitt oss, har kommet så raskt og stille, at det ikke har gått opp for folk».

Aftenposten-redaktør Trine Eilertsen har skrevet at det har foregått en «stille revolusjon» i skolen. Teksten bar overskriften «Skolemirakelet», og tok for seg det siste tiåret i norsk skole som en suksesshistorie, der politisk konsensus har preget utviklingen. Men den hegemoniske enstemmigheten er ikke et mirakel. Den er resultat av et ideologisk skifte. Lærerstemmenes fravær og den «stille revolusjonen» henger uløselig sammen.

Vekst i administrasjon og byråkrati

Nyliberalismen omtales gjerne som det siste tiårets dominerende ideologi. Den sees som drivkraften bak ulike utviklingstrekk, der stadig nye samfunnsområder åpnes for markedet. Nyliberalismens behov for en sterk stat har ført til kraftig vekst i administrasjon og byråkrati. I boka «Undoing the Demos: Neoliberalism's Stealth Revolution» viser Wendy Brown, professor i Political Science ved Berkeley, hvordan utviklingen truer demokratiet.

Siden 1980-tallet har nyliberale styringsideologier blitt sprøytet inn i offentlig sektor i stadig økende mengder. Verdier og begreper hentet fra næringslivet beveger seg gjennom selve grunnstammen av samfunnet vår, og har forgrenet seg utover til offentlige etater, arbeidsplasser, skolesystemet, den politiske samtalen, men kanskje mest problematisk; til innsiden av hver enkelt av oss. Blikket vårt har blitt endret. Kostnad-nytte har blitt alle tings målestokk. Og kun det målbare har verdi.

Mer autoritært arbeidsliv

Ifølge Medbestemmelsesbarometeret 2019, som utarbeides av Arbeidsforskningsinstituttet, har vi fått et mer autoritært arbeidsliv. Arbeidsgivers styringsrett står sterkere.

Handelshøgskolene nevnes som særlige bidragsytere til denne utviklingen, der import av amerikanske ledelsesteorier truer våre demokratiske arbeidslivstradisjoner. I skolesammenheng er dette interessant, fordi nettopp handelshøyskolene står for en stor andel av skolelederutdanningene KS og UDIR sponser.

Vi husker alle Oslo kommunes behandling av Simon Malkenes, da han satte fokus på konsekvenser av fritt skolevalg. I Sandefjord kommune ble Marius Andersen og Joakim Volden truet med oppsigelse da de nektet å detaljmåle elever. Et fellestrekk, disse kommunene imellom, er at skolelederutdanningene nesten utelukkende bestilles fra Handelshøgskolen BI.

Menneskesynet skremte meg

Jeg var selv med på den aller første skolelederutdanninga Sandefjord kommune spesialbestilte fra ovennevnte institusjon. Skoleledelsen skulle utdannes i tråd med mål- og resultatstyringen politikerne hadde vedtatt. I motsetning til de andre deltakerne søkte ikke jeg lederstillingene vi var ment å fylle, selv om jeg fikk toppkarakter.

Menneskesynet på innsiden av teoriene skremte meg. Det jeg derimot gjorde, var å skrive et facebookinnlegg, der jeg kritiserte avdelingsledermodellen, og så denne i sammenheng med en mål- og resultatstyringskultur der pedagogiske ressurser blir omgjort til administrative. Neste dag lå det en gul post it-lapp på kontorpulten min, med innkalling til ledelsen.

Ledelsen ga meg beskjed om å slette innlegget, dersom jeg ønsket å beholde lærerstillingen.

Absurd start

Den gangen var jeg usikker på grensene for ytringsfriheten, så jeg slettet innlegget. I stedet skrev jeg et nytt innlegg der det kun sto: «Finnes det noe mer fascinerende enn Nord-Korea og gule post it-lapper … og da særlig i kombinasjon?!?». Det resulterte i ny post it-lapp, og ny beskjed om fjerning. Men jeg understreket at dersom skoleledelsen kjente seg igjen i Nord-Korea, så var vel det et større problem enn selve innlegget? Dette ble den absurde starten på en vond kamp mot et system som bygger dominans gjennom å demonstrativt bryte ned enkeltstemmer foran andre ansatte. Det er slik vi mister stemmene våre. Slik skapes en fryktkultur.

Les også

Hanne (39) tilbudt 400.000 for å forlate sandefjordskolen. Nå ber hun om hjelp fra kontrollutvalget.

Når jeg nå likevel roper ut om lærerstemmene som forsvinner, så er det ut ifra posisjonen Janis Joplin synger om: «Freedom's just another word for nothing left to lose». For den autoritære lederstilen bryter ikke nødvendigvis kun med normer i norsk arbeidsliv. Den kan fort komme på kant med arbeidslivsjussen. I min sak foreligger det en faktaundersøkelse som konkluderer med flere brudd på Arbeidsmiljøloven, blant annet § 4–3 (3) der «arbeidstaker ikke skal utsettes for trakassering eller annen tilbørlig opptreden».

Vern om stemmemangfoldet!

Den politiske filosofen Hannah Arendt var opptatt av stemmen. Hun mente at det er talen som gjør mennesket til et politisk vesen. Vi må derfor verne om stemmemangfoldet, for som Arendt påpeker: «I kontrast til enighet stanser ikke enstemmighet ved bestemte, avgrensede saker, men sprer seg som en infeksjon til ethvert tilgrensende emne». Skolen står i et kontinuerlig spenningsforhold mellom ulike verdisyn og stemmer. I det øyeblikket vi later som om dette spenningsforholdet ikke eksisterer, eller lar være å forholde oss til det, svekkes skolen.

Skal demokratiet overleve, så må politikerne kjempe aktivt mot de antidemokratiske tendensene som sprer seg gjennom nyliberalistiske styringsideologier. Arendt så på det fullt utviklede byråkratiet som et tyranni uten tyrann, der alle fratas sin politiske frihet og makten til å handle. Lærere opplever både stemmetap og vingeklipping. Det er på tide at vi slippes fri.

Det blir et paradoks dersom vi lærere skal danne elevene våre til frie og demokratiske samfunnsborgere, samtidig som vi selv er ufrie.

Hvor trives noe godt og stort i tvang?

Kvel engen–gresset blir ei grønt

Bind ørnen–dør den på sin pynt

Stans kilden som med sang begynt har raskt sin gang

Og den en giftig sump vil bli

Naturen hater, sterk og fri, all tvang

(Henrik Wergeland i «For Trykkefriheten», 1940)

Kommentarer til denne saken