Gå til sidens hovedinnhold

Midt på natten ringer mobilen til Glenn Jensen.

Det overlegen sier, gjør at tobarnsfaren i all hast må forlate familien og kjøre de rundt fire milene til Sykehuset i Vestfold.

Etter nesten 70 døgn i helvete, river Thor-Erling ut slangen. Han vet at han dør av det.

Den 13. gangen Thor-Erling Jensen fra Sandefjord reiser til skiparadiset Ischgl i Østerrike, blir hans siste. Men før han dør, skal kroppen hans i ti uker slåss for hvert eneste åndedrag.

«Vi aner ikke hvordan dette vil gå», er beskjeden Glenn Jensen fra Hof får natten han må skynde seg til sykehuset.

Det er drøye 12 døgn siden statsminister Erna Solberg stengte ned Norge. På sykehjem og sykehus er det besøksforbud og nærmest hermetisk lukket.

Men i nattemørket sluses Glenn Jensen likevel inn en bakdør og møtes av leger og sykepleiere i fullt smittevernutstyr. Han får på seg «romdrakt» før han kan gå inn på isolatet.

Er det slik et enebarn på 37 år skal ta farvel med faren sin?

Glenn vet det ikke da, men dette er så vidt begynnelsen på et langt og blytungt koronamareritt.

Skifrelst som voksen

20 år tidligere:

Som mange unggutter vil Glenn begynne med snowboard. Pappa Thor-Erling, som aldri har stått ned en skibakke, kjøper sine første slalåmski.

– Kanskje det var hans måte å ta igjen det tapte på. Han var jo mye borte på jobb da jeg var liten, husker Glenn.

Hver vinterhelg i flere år reiser Thor-Erling i utallige skibakker med sønnen og hans kamerater. Far på ski, unggutta på brett. Den voksne mannen får ikke bare dreis på skikjøringen – han elsker det.

De suser ned bakker i Norge og i utlandet. Thor-Erling er alltid først i heisen hver morgen – å sove «utpå» er uaktuelt. Men han maser ikke på ungfolene. Han balanserer rollen som far og kamerat, og forstår at de trenger å feste litt.

Det er i Ischgl, et vintersportssted i Østerrike, at Thor-Erling finner sitt skiparadis. Bakkene er fantastiske og ute nyter han gluhwein, seidler med øl, samt tradisjonell kost som wienerschnitzel og pølser.

I 10 år på rad drar han til Ischgl.

Bor på samme hotell hver gang, og får sågar diplom av hotellet fordi han er så god kunde.

Da Glenn stifter familie og selv ikke kan bli med, drar Thor-Erling med sønnens kamerater. Skigleden og vennskapet på tur er viktig i livet hans.

Når han grytidlig lørdag 6. mars 2020 med syv venner sitter på flyet sørover for sitt 13. opphold i Ischgl, vet han ikke at turen skal bli hans aller siste.

Godteri til passasjerene

Helt siden ungdommen har Thor-Erling likt å være på farta. Det må helst skje noe. Som 16-åring drar han til sjøs. Han reiser rundt og jobber i hele verden, alt fra «oljå» i Norge til tankbåt på Amazonas.

Han er 26 år da han blir far, og forlater vann til fordel for land. Men siden han kjører trailer i hele Europa, får han begrenset tid med familien.

Han kjøper reketråler for å være mer hjemme, og livnærer seg som rekefisker i Sandefjord i noen år før han igjen er tilbake bak rattet.

Rundt år 2000 blir han drosjesjåfør i hjembyen med eget løyve. Som alltid er han et arbeidsjern. I rundt 20 år er han på «rett sted til rett tid», oppsøker passasjerer der han vet de er og følger med på rutetider på Torp for å sikre seg turer.

For byens førerhunder er han en favoritt når han har dem og eierne i bilen.

I dashbordet har den dyreelskende sjåføren nemlig hundegodteri, noe de firbeinte vet veldig godt.

Nå får ingen hunder godsaker av Thor-Erling mer. Volvoen med drosjeløyve Z445 står helt stille, og Sandefjord er én sjåfør fattigere.

– Ble dysset ned

I starten av mars i år diskuterer de åtte vennene fra Sandefjord om de skal dra eller ikke til Ischgl. Hva med koronasmitten?

Ifølge Glenn var faren så innstilt på å reise, at han ikke anser det som farlig. For i mars er korona noe bare gamle, syke folk dør av, er det ikke?

Selv har Thor-Erling verken underliggende sykdommer, er aldersmessig i risikogruppa eller er overvektig, bortsett fra en nokså ordinær kulemage.

Siden det ikke er reiseforbud, vil reisefølget tape forsikringspenger på å avblåse turen like før avreise.

Dessuten er jo Ischgl mange fjell og milevis unna Nord-Italia – det er jo der det rapporteres om smittede skiturister.

– Smitten som var i Ischgl da, ble dysset ned. Hadde vi visst at det var så galt som det var, hadde vi aldri dratt, sier Thomas Arntzen (52), som var i reisefølget på åtte fra Sandefjord.

Da gjengen ankommer idyllen i Tirol, merker de umiddelbart at det er laber stemning. De hører snakk om at det er smitte i dalen.

De bestemmer seg for å kjøre ski på dagen, kun spise middag ute, droppe afterski og ellers være på rommet.

Det populære utestedet Kitzloch – senere lite flatterende kjent som «korona-baren» fordi svært mange nordmenn ble smittet der – holder de seg unna i år.

Hotelleieren sender dem en e-post om at en person i et annet reisefølge som bor på hotellet, har fått påvist koronasmitte. De forstår at de må være ekstra forsiktige, og bruker derfor ofte Antibac, som de har med selv.

Men alle skituristene tar i de samme dørhåndtakene, de står tett i heiskø og det er ingen avstandsregler.

Senere får alle de åtte sandefjordingene i ulik grad koronavirussymptomer. For Thor-Erling blir det fatalt.

Dalen stenger

Den 63 år gamle drosjesjåføren har tidligere på vinteren slitt med kraftig lungebetennelse. Han har så vidt startet sykkeltreningen igjen, men formen er ikke helt på topp.

I Ischgl blir hostingen verre. Han hoster etter hvert så mye at han må få et eget rom. Og han, som alltid står opp tidlig for å få maks ut av skidagene, må ha hviledager uten skikjøring.

Koronaviruset er snakkis over hele Europa, og to i gruppa velger å avbryte oppholdet og dra hjem etter få dager.

10. mars skriver han på Facebook, der han ordveksler med venner og familie:

«Ja ja ja,da blir det 2 uker i Corona karantene når vi kommer hjem». Og:

«Vi får håpe jeg ikke blir syk. Men Ischgl er et utsatt område. 4 av de som er syke i Norge kom herifra forrige uke. En kelner på en afterski plass var syk».

Fredag 13. mars får de vennene fra Sandefjord vite at hele dalen skal stenge, og at de bør komme seg hjem fortere enn svint.

Det skal flere tusen andre også. Det er lange bilkøer og politiet er ute. De seks sandefjordingene sitter i samme bil på vei til München.

– Thor-Erling var veldig dårlig. Han måtte ta seg sammen for ikke å avsløre seg på sanitetspunktene, sier kameraten Thomas.

63-åringen var småskral med infeksjonssymptomer allerede før han ankom Ischgl, så koronavirus er det ingen som mistenker at han har fått.

Alt han og vennene nå vil, er å komme seg hjem til Norge og Sandefjord. De overnatter på flyplassen i München, og dagen etter flyr de til Gardermoen.

Selv om de kommer fra Østerrike, som man da vet har smittet mange skiturister, blir ingen av dem testet eller tatt til side på Gardermoen. På kvelden lørdag 14. mars kommer de hjem til Sandefjord.

Det skal gå enda seks dager før Thor-Erling, svært svekket, tungpustet og utmattet etter hoste og magetrøbbel, hasteinnlegges på sykehus.

«Dette går ikke»

Ifølge Glenn har farens mage i mange år vært sensitiv, så det var ikke oppsiktsvekkende på noe vis. Og «magesjau» er jo noe alle kan få, ikke sant?

– På det tidspunktet var det ikke kjent at diaré kunne være tegn på koronasmitte. Derfor tenkte ingen på korona, selv ikke fastlegen hans, forteller Glenn.

Thor-Erling vil klare seg selv og er hjemme alene i karantene disse dagene. Samtidig bringer alle medier nyheter om koronasymptomer, mangel på smittevernutstyr, de første dødsfallene i Norge og regjeringens smitteverngrep.

63-åringens ekskone setter mat på trappa hans. Familien er i kontakt med ham på telefon og sms, men han orker knapt svare.

Mistanken om koronasmitte blir stadig sterkere.

Fredag 20. mars tar svigerinnen Synnøve Jensen, som er gift med Thor-Erlings bror Jørn, grep. «Dette går ikke – nå må du til legen», sier Synnøve, og ringer legevakta.

– De spør om noen kan kjøre ham ned. Ambulanse får han ikke, forteller hun.

Og akkurat den historien, om hvordan Jørn på 65 år i egen bil kjører sin svært syke lillebror til legevakt – og slik selv utsetter seg for smitterisiko – forteller familien forferdet om i både Sandefjords Blad, VG og Dagbladet.

I dagene som følger, er familien ikke bare bekymret for Thor-Erling, men også om Jørn kan ha blitt smittet av broren under bilturen. Heldigvis går han klar.

Rett på respirator

På Sandefjord legevakt denne fredagen tas Thor-Erling imot i det provisoriske «korona-teltet» på utsiden. Så skjer alt fort:

Han blir kjørt i ambulanse til Sykehuset i Vestfold i Tønsberg, der han legges på isolat. Han har store pusteproblemer, smerter og er svært medtatt, men våken og bevisst.

Til vanlig er dette mannen som er aktiv på ski og sykkel, nokså normalvektig og i relativt god form for en 63-åring å være. Nå måles lungekapasiteten til kun 25 prosent.

Han samtykker i at han kobles på respirator, og at han legges også i kunstig koma for at han skal få sove.

Ordene han sier før han intuberes, er de siste han noensinne verbalt skal si.

– I 70 døgn passer de på ham. To-tre mennesker er rundt ham døgnet rundt. De gjorde alt de kunne, sier Jørn.

– Det er det råeste lege- og sykepleierteamet jeg har vært borti. Pappa fikk utrolig god hjelp. Og de var enestående til å ivareta oss, fastslår Glenn.

Prøvene viser at Thor-Erling er smittet av koronaviruset. Nå handler alt om å overleve det titusenvis har dødd av.

Men de siste ukene i livet hans skal bli en lang, seig og pinefull kamp. Den første av flere kritiske faser skjer det femte døgnet.

«Dette er helt jævlig»

Det er natten da Glenn får telefonen om at han må komme med én gang. For på sykehuset frykter de at Thor-Erling ikke vil overleve til neste morgen.

Glenn får «ebola-feeling» av å se alle i fullt smittevernutstyr da han kommer inn bakdøra denne marsnatten. De ansatte på utsiden og innsiden av isolatet skriver lapper til hverandre og viser dem i glassvinduet.

Der inne ligger hans pappa. Som også er farfar, svigerfar, bror, svoger, onkel, venn og kollega.

Glenn er totalt uforberedt på dramatikken, og ikke minst hvordan faren ser ut der han ligger i koma tilkoblet respirator, ulike slanger, overvåkningsutstyr og alskens maskiner.

– Jeg har aldri sett et menneske så sykt. Han lå i en bue bakover, det ene øyet var teipet igjen, huden var flassete. Kroppen bare kjempet.

Glenn får være inne hos faren en times tid. Etterpå ivaretas han av legen som er på jobb denne natten.

– Han sa: «Dette er helt jævlig, Glenn. Jeg aner ikke hvorfor han er så syk». Det var tøft å høre.

Glenn husker ikke så mye av kjøreturen hjem, annet enn at han ringer kona Bjørg.

«Du må gå rett i dusjen. Husk at du har barn hjemme», sa de på sykehuset før han dro.

Bekymringen for å ta med smitte hjem, sitter som en klo.

– Egoister

Thor-Erling klarer den første tunge motbakken. Han dør ikke den natten.

Men han kjemper for at kropp og lunger kan tåle å bære ham videre i livet hvis han kommer i mål. Dette skjer samtidig som mange hytteeiere i Norge er sinte fordi det blir hytteforbud i påsken.

– Jeg ble såååå provosert!

Svigerinnen Synnøve er fremdeles opprørt når hun tenker på det. Hun fatter ikke perspektivet:

– Her ligger det en mann og dør – hallo?!! Jeg tenker at de er egoister de som klager over at de ikke får dratt til hytta og Syden, sier hun.

Mens Thor-Erling ligger på sykehuset, blir sønnen oppdatert både morgen og kveld. Etter fire uker i kunstig koma, skal 63-åringen vekkes. Respiratoren gir fremdeles nødvendig pustestøtte.

Vekkefasen går over lang tid, og han sløves av sovemedisinen. Responsen er dårlig – Thor-Erling kikker bare tomt ut i lufta.

Samtidig får flere enn Glenn omsider komme på besøk, men det gjelder kun få utvalgte familiemedlemmer grunnet strenge koronarestriksjoner.

En MR-undersøkelse av hjernen viser to kraftige hjerneblødninger og en serie blødninger i hjernebarken.

– De visste ikke hvorfor. De fant ingen rapporter på at det hadde skjedd med noen andre i Norge eller andre steder i Europa. Det er mulig det har skjedd, men da hadde ingen skrevet artikler om det – alt var jo totalt kaos på mange sykehus.

Vekkes av løgn

De neste dagene blir preget av usikkerhet og bekymring.

Innimellom ligger Thor-Erling og veiver med armene og vil rive ut slangene han er tilkoblet. Ikke uvanlig når man kjemper for å få puste, er desorientert og redd.

Etter funnet av hjerneblødningene aner ikke legene hva som rører seg i hodet hans. Responsen er mangelfull. Har påkjenningen de siste ukene medført at 63-åringen nå er kognitivt borte?

Glenn bes komme. Han brøler til faren og rister i ham. Faren reagerer ikke.

Thor-Erlings svigerdatter Bjørg, som har sett dedikert og engasjert helsepersonell med tårer i øynene over den fortvilte situasjonen, får en idé.

Hun sier: «Hvis det er én ting som kan vekke ham, så må det være å si at Lan Marie Berg har blitt statsminister». Det var ingen hemmelighet at Thor-Erling ikke kunne fordra partiet MDG.

Morgenen etter kommer det noen signaler fra mannen i sykesenga. Glenn er der når legen sier setningen Bjørg foreslo.

– Da gliste pappa.

Skinn og bein

Gradvis kommer gode tegn. Thor-Erling er ute av isolatet. Men han er fremdeles intubert og er på respirator det aller meste av tiden, og kan derfor ikke snakke. Han kan imidlertid klemme en hånd og bevege hodet for å uttrykke ja eller nei.

Familien stiller ham ulike kontrollspørsmål. Svarene han gir, gjør både familien og legene sikre på at han er bevisst og klar.

Men det er som en berg-og-dal-bane: Den ene dagen er det optimisme og planer om opptrening på Kysthospitalet og Sunnaas, dagen etter er det tilbakeslag som sender både pasient og pårørende i kjelleren igjen.

– Han hadde ekstremt mye smerter i kroppen. Bare pustingen var en kamp hele tiden. Det var vondt å se, husker storebror Jørn.

De digre sykkellårene til Thor-Erling er borte – det er bare skinn og bein igjen.

Mellomgulvsmusklene vi alle bruker når vi puster, må han trene opp for å evne å puste selv.

Saften han får via sugerør, må kuttes ut. Han har ikke muskler i svelget, så saften havner i lungene.

Oksygenbehandlingen og respiratorstøtten – samt koronaviruset – har skadet lungene hans.

– De var som rispapir, sier Glenn.

– Helt ødelagt og uten elastisitet. Slimbelagte, slik at de i liten grad klarte å overføre oksygen til blodet. Legene sa de kanskje kunne trene ham opp til et ok liv, men at det kunne bli et liv i rullestol eller med pustehjelp.

Ikke mer å tilby

17. mai blir en god dag. Thor-Erling smiler når han trener med fysioterapeuten. Selv om kroppen er som en geléklump, sitter han oppreist ved hjelp av tre sykepleiere som holder ham, bare for å kunne kjenne gulvet under føttene.

Glenn tøyser med at han skal smugle inn øl til faren, og barnebarnet sier til farfar at han kan «slædde» ham rundt i rullestolen.

Men treningen de neste dagene går ikke så bra. Den positive situasjonen fra nasjonaldagen har snudd.

Mandag 25. mai, etter 66 døgn på sykehus, får Thor-Erling hjertestans. Med kyndig legehjelp reddes han og overvinner døden for andre gang.

Men nå er noe annerledes. Han framstår utslitt og demotivert. Det er som om kampviljen forsvinner.

Samtidig er det et faktum at legene ikke har mer å tilby. I samråd med dem forstår Thor-Erling at den livsnødvendige respiratorbehandlingen fører ikke frem.

Det er bare ett eneste utfall – han vil aldri kunne komme ut derfra i live. Det handler kun om tid.

Onsdag 27. mai gir han beskjed ved å rive ut respiratorslangen.

«Uten den dør du», sier legen, og spør: «Gir du opp?»

Thor-Erling nikker.

Da ringer legen til Glenn. For andre gang tilkalles han for å ta farvel.

Mens han kjører til sykehuset, forbereder han seg: «Nå skal jeg spørre pappa om han vil at jeg skal holde ham i hånda når han dør».

– Enorm belastning

Glenn oppfatter at sykehuset er ekstremt opptatt av etikken: Siden faren er klar i hodet, skal det være Thor-Erling selv som får bestemme hva som er et verdig liv for ham.

– Dette hadde vart så lenge. Han var fanget i sin egen kropp, sier Glenn.

– Foruten at han hadde det veldig vondt, ristet og slet med pusten hele tida, skjer det noe psykisk. Jeg tror ikke det er mulig å forestille seg hvilken enorm belastning det er for et menneske.

Fra han kommer til sykehuset denne onsdagen i mai, er Glenn hos faren sin hele tiden. Våker over ham, snakker med ham, holder ham.

Dagen etter er avslutningen kontrollert, men verdig. Legene trapper ned på oksygentilførselen. Opptaket av den livsviktige luften faller fra 70 til rundt 20 prosent.

Thor-Erling får sovemedisin, samt smertestillende og angstdempende medikamenter. Han er i en døs hele torsdagen.

To sykepleiere er inne hos far og sønn. De utfører arbeidsoppgaver rundt den døende og gir sønnen informasjon underveis.

I tillegg holder de rundt Glenn, som er den eneste i familien som får være der. Han er dypt takknemlig for medmenneskeligheten og omsorgen han møtes med.

På skjermen kan han følge farens hjerteslag. Så skrus oksygentilførselen helt av.

I løpet av de neste 20 minuttene blir Glenns pappa gradvis blåere og blåere i ansiktet. Rundt halv elleve på kvelden torsdag 28. mai 2020 tar 63-åringen fredelig sitt siste, vesle åndedrag.

Snaue 70 døgn i helvete er over.

Unntak fra gravferdsregel

Thor-Erling Jensen blir det 236. dødsofferet for koronaviruset i Norge, og det første – og hittil eneste – i Sandefjord.

På dette tidspunktet er det fremdeles bare lov å ha 50 mennesker i begravelser. Men noe er i gjære i takt med gjenåpningen av Norge.

Tirsdag etter pinse er familien hos Bøe Begravelsesbyrå i fire timer.

– Vi møtte et varmt menneske som skjønte hele situasjonen og hva vi hadde vært gjennom, forteller Jørn.

Det betyr mye for familien at mange kan ta farvel med Thor-Erling. I disse tidlige junidagene ligger det an til at antallet på 50 personer kan økes til 200 fra 15. juni.

Ifølge loven skal gravferd holdes senest ti virkedager etter dødsfallet. Gitt de spesielle omstendighetene etter ti dramatiske uker, får familien innvilget unntak fra regelen.

Tirsdag 16. juni begraves Thor-Erling Jensen fra Sandar kirke, der han også er døpt.

Avskjeden må foregå uten håndhilsing og klemming, med avstand mellom de mange som har møtt opp. Koronafaren er ikke over.

Gravlagt i sykkel-T-skjorte

Thor-Erling ble lagt i kisten ikledd en svart T-skjorte med logoen til sykkelrittet Sandefjord Grand Prix.

– Det rittet var pappas baby. Og Sandefjord Sykleklubb var nettverket hans, forteller Glenn.

Thor-Erling var ingen stor syklist. Men hans hjerte for klubben var desto større.

– Han hadde et vanvittig engasjement, sier tidligere leder i Sandefjord Sykleklubb, Rune Steinsvik.

– Det er umulig å finne en mer lojal person. Han var utrolig snill og ofret egen arbeidstid for å kjøre ledebil, følgebil, være sikkerhetssjef, rigge, sjaue og organisere. Han stilte alltid opp og gjorde det han kunne for klubben. Vi var flokken hans.

Klubben har ikke for vane å gi Afrika-tur i bursdagsgave til medlemmer. Men det fikk Thor-Erling. I 60-årsgave, som takk for enorm innsats i årevis, og særlig for arbeidet med innsamling av sykler til en liten by i Tanzania.

Turen skulle vært gjennomført i år. Grunnet koronaviruset – som også tok livet av Thor-Erling – fikk han aldri tatt turen.

– Illustrerer alvoret

Mens faren lå på sykehuset, gikk Glenn i et slags overlevelsesmodus. En «maskin» som gikk på jobb, tok seg av barna og var på sykehuset.

Til tross for stadig nedslående nyheter om pandemiens herjinger i Norge og verden, ble 37-åringen realistisk og pragmatisk.

– Jeg er glad pappa rakk hjem. Han kunne jo fort blitt pasient på et sykehus i et annet land. Det gjorde meg veldig bevisst på norsk helsevesen, og hvor utrolig glad vi skal være for det vi har.

De siste ukene har smittetallene i Norge økt. Thor-Erlings familie er bekymret:

– Jeg synes folk er sløve. Jeg reagerer på at det er mange som bare går forbi håndspriten i butikken, sier Jørn.

– Det er skremmende å se at folk vil drikke seg fulle på byen eller handle i Sverige, sier Glenn.

Synnøve minner om de enkle grepene: Vaske hender, holde avstand og «ikke være der det er masse folk».

– Historien vår illustrerer alvoret i dette. Korona er ikke småtteri. Pappa hadde verken kreft, høy alder eller underliggende sykdommer, understreker Glenn.

Familien ventet lenge på signaler om at Thor-Erling skulle overleve. Så gikk det ikke sånn. Jørn håper folk tar inn over seg at koronasmitte kan være skjebnesvangert:

– Det var 70 fæle døgn for oss alle, og aller mest for ham. Vi unner ingen den lidelsen han gikk gjennom. Han ble spist opp av den jævla sykdommen.

Artikkelen er basert på intervju med familien og deres opplevelse av sykdomsforløpet. Teksten er forelagt Sykehuset i Vestfold, som grunnet taushetsplikt tilknyttet avdøde ikke kan uttale seg om tekstens innhold. Bilder og innlegg fra Thor-Erling Jensens Facebook-profil er gjengitt etter samtykke fra familien.

LES OGSÅ DISSE SAKENE:

Jobber på høygear for å skaffe egne «virusbiler» – men «ørten» ting må på plass før de er i trafikk

Redd for smitte? Slik sikrer du deg hvis du må kjøre noen med koronavirus eller symptomer

Nå rulles det ut en egen «virusbil» for koronapasienter

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.