Gå til sidens hovedinnhold

Kanskje var Brexit-folkeavstemningen en vekker for ungdommen i dag?

Artikkelen er over 4 år gammel

Om EU ikke fantes burde europeiske ungdommer opprettet det

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg husker fortsatt godt folkeavstemningen om Norsk EU-medlemskap i 1994. Hvordan vi som den gangen gikk på ungdomsskolen diskuterte, og der jeg som de fleste andre var enig med mine foreldre. EØS-avtalen som ble inngått før folkeavstemningen, ble etter at folket sa nei videreført, og folket så ut til å være tilfredse med det.

I AUF derimot var EU-saken fortsatt en viktig debatt. Der var folk fra begge leire aktive. Da jeg meldte meg inn i 1998, var den øverste AUF-ledelsen arvtakere etter dem som hadde bidratt til et nei til norsk EU-medlemskap. De store fylkeslagene i AUF var imot EU (unntatt Hordaland selvsagt), og begrunnet dette med at verden trengte at Norge var utenfor EU (Afrika trenger Norge utenfor EU sa de, selv om Kofi Annan, den gangen generalsekretær i FN, sa at EU var en modell for Afrika, og nå drev kampanje for at Storbritannia skulle bli værende i EU). Det var selvsagt også noen Senterparti-argumenter om selvråderett, der beslutninger skulle bli tatt mest mulig lokalt («det er langt til Brussel»-argumentasjon).

Men selvråderett var ellers ikke så viktig i det øvrige av AUFs internasjonale program da flertallet som var imot EU var tilhengere av store overnasjonale avtaler på verdensnivå (kortere vei til New York). Selv var jeg opptatt av å støtte norsk EU-medlemskap og bidro til at AUF i Vestfold ble toneangivende av fylkeslagene som var EU-positive.

På en IUSY-leir (International Union of Socialist Youth) jeg deltok på i Ungarn i 2009 samarbeidet AUF med de franske sosialistungdommene og hadde felles samling. Grunnen var at begge var skeptiske til EU, ble vi fortalt av den gangens AUF-leder Gry Larsen. Men skepsisen viste seg å være på helt ulikt grunnlag. De franske sosialistungdommene var negative til at EU i altfor liten grad fokuserte på sosiale spørsmål, arbeidsledighet og velferd. De ønsket at EU skulle overta mer av oppgavene som allerede lå hos nasjonalstatene. Et argument langt unna den klassiske selvråderett-argumentasjonen som AUF la seg på. Selv hadde jeg deltatt på IUSY-leir hele fire ganger, og der hadde de flere seminarer med ulike tema, og EU var alltid sentralt.

På EU-seminarene deltok sosialdemokratiske ungdom fra hele Europa og diskuterte hvordan Europa skulle gi flere muligheter til kommende ungdom, med arbeidsplasser til alle. Her var fokuset at EU skulle lime Europa mer sammen, og ta tak i store sosiale spørsmål som ungdom over hele kontinentet var engasjert i. AUF-erne på 2000-tallet deltok ikke på disse møtene. Der var fokuset seminarer med målet om en økonomi uten økonomisk vekst og seminarer om konflikten i Midtøsten. Fremtredende AUF-ere den gangen argumenterte for at folk måtte kjøpe færre varer, for verden skulle være bærekraftig. Hvordan de skulle få til en økonomi som sikret kommende europeiske ungdommer en jobb, da også i privat sektor, var det lite fokus på.

På IUSY-leirene deltok folk fra mange land, også utenfor Europa. Tyskerne delte ut vannflasker, og spanderte øl (var 18 års grense for å delta på leiren), italienerne flørtet med de norske jentene, de svenske sosialdemokratene spiste stort sett vegetarmat og hadde internt alkoholforbud (typisk svensker ikke sant), danskene elsket lange diskusjoner om fremtidens økonomi og vi i AUF gikk rundt i leiren og spilte «Fairytale» av Alexander Rybak, for alle måtte vite at vi hadde vunnet Melodi Grand Prix det året. Det har rent mye vann under brua siden den gangen, og AUF-erne som den gangen var mot økonomisk vekst er i dag tilhenger av en finansøkonomi som legger til rette for arbeidsplasser og økt produktivitet.

Selv skulle jeg ønske at dagens unge sosialdemokrater også i Norge gikk inn i diskusjonen om hvordan en kan skape en grønn økonomi både i Europa og verden som gir jobbmuligheter til dagens og kommende ungdomsgenerasjoner. Nasjonalisme og proteksjonisme vinner frem i Europa. Men det er ikke nasjonalisme som kan hjelpe Europa fremover i en global konkurranse med USA og Kina. Vi ser i dag en verden med store flyktningstrømmer. Russland ser med glede at Europa splittes opp da motkreftene og støtten til sanksjoner ift. konflikten i Ukraina minsker.

Storbritannia stemte for Brexit. Men mye av grunnen for at særlig arbeiderklassen der var mot, er at arbeidstakerrettigheter har blitt forverret senere år, med et svekket velferdsnivå. Dette er politisk bestemt fra Westminster i London – ikke fra Brussel. Ungdommen derimot i Storbritannia sa i overveldende flertall ja til å forbli i EU.

I 2001 deltok Norge i Melodi Grand Prix med sangen «On my own». Den fikk siste plass. Samme året hadde Estland en sang som het: «Everybody» som gikk av med seieren. Dette var første seieren til et av de nye Europeiske landene, etter at Sovjetunionen raknet. Det var ikke noen tvil om hvilket budskap som fenget det europeiske folks ører. Mitt håp er at også vi i Norge løfter blikket og ønsker å påvirke Europas og verdens fremtid mer. Kanskje var Brexit-folkeavstemningen en vekker for ungdommen i dag? For ungdommen i Storbritannia stemte overveldende for at Storbritannia skulle fortsette å være medlem. For det er et annet politisk bakteppe vi ser i dagens Europa enn da jeg ble medlem for 18 år siden.

En kan ikke bygge verden ut fra eventyr eller fantasier, men ut fra realiteter og hvordan Europa har valgt å organisere sitt samarbeid. For EU vil eksistere uansett om Storbritannia går ut eller om Norge forblir utenfor. Eller er det at land jobber sammen, bindes til hverandre på tvers av nasjonaliteter et «Fairytale» i etterdønninger av andre verdenskrig?

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.