Gå til sidens hovedinnhold

Dommens dag for Europa er sankthansaften

Artikkelen er over 4 år gammel

Kanskje vil 2016 bli året hvor EU, selve byggverket for fred i Europa, spiller fallitt. Dommens dag vil være sankthansaften, når britene i folkeavstemning skal avgjøre sin framtid innenfor eller utenfor det europeiske fellesskap. Det vil være den viktigste beslutningen for Europa kanskje siden integreringsprosessen startet i 1950. Britenes beslutning berører oss alle, enten vi er inne i eller utenfor EU.

Da etterkrigens europeere med den franske utenriksminister Robert Schuman i spissen i 1950 presenterte planene som skulle sikre fred i Europa for alle framtid, ville de knytte de gamle krigsmotstanderne fra den andre verdenskrig uløselig sammen. De nasjonale rustningsindustriene skulle samles under en felles overordnet ledelse. Det som fikk navnet Kull- og stålunionen trådte i kraft i 1953. De som var med, var Vest-Tyskland, Frankrike, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg. Storbritannia var ikke med.

Det europeiske fellesskapsprosjektet omfattet stadig nye saksområder. Nye medlemmer er kommet inn i samarbeidet, og landene har gitt stadig økt myndighet til fellesskapet i Brussel.

Uansett hvilken rolle EU har spilt, er det i dag fred mellom de historiske krigsmotstanderne i Europa, fra Napoleonskrigene til den første og den andre verdenskrig. I dag er det i mindre grad nasjonalstatene selv som kriger, det er ideologiske og militante grupper som bruker terror som våpen og sprer frykt over landegrensene. Disse bandene har spredt sin terror til Europa, samtidig som deres grusomheter har fått tusener til å flykte fra sine hjem til en usikker framtid i utlandet.

En av hovedgrunnene til EU-motvinden i Europa er den meget raske inkluderingen av 11 nye medlemsland fra Sentral- og Øst-Europa etter Sovjet-Unionens oppløsning i 1989. Den plutselige utvidelsen av EU var åpenbart ikke godt nok planlagt. Det demokratiske sinnelaget i de gamle sovjetstatene kunne vært bedre utviklet før EU-medlemskapet, og den kommunistiske økonomimodellen passet dårlig sammen med de vestlige økonomiene i de opprinnelige EU-landene. De kulturelle og økonomiske forskjellene var enorme, og de nye medlemmenes lettvinte adgang til EU-landene fikk mer eller mindre rettferdig skylden for økende kriminalitet og fremmedgjøring innen fellesskapet.

Men hvem kunne forutsett og planlagt sovjetstatens og kommunismens fall? Og ville det vært bedre å la de nye landene forbli i isolasjon og dermed være et lettere bytte for Vladimir Putins ekspansive planer? 

En tredje hovedgrunn til interne problemer i EU var håndteringen av flyktningkrisen i 2015, da flere enn én million flyktninger og andre migranter presset seg mot grensene i Europa. Mange av EU-statene som tok imot flest, opplevde det som urettferdig at EU ikke hadde noen felles flyktningpolitikk som alle kunne forholde seg til.

Enda en grunn for misnøye har vært innføringen av Euro som felles myntenhet i EU. Felles valuta krever en sterkere, felles finanspolitikk enn det EU har i dag.  Dette viste seg særlig ved håndteringen av den greske økonomiske krisen og problemene i middelhavslandene forøvrig.

Britene som nå skal felle sin dom over EU, har aldri vært entusiastiske i forholdet til en politisk union i Europa. De var vant til at London var sentrum for deres gamle verdensrike der solen aldri gikk ned, og avstanden fra Great Britain til «little» England føltes for lang. Men i 1960-årene ønsket britene likevel medlemskap. Frankrikes president Charles de Gaulle stolte aldri på britenes vilje til å underkaste seg et europeisk overnasjonalt styre og sa først i 1963 og så i 1967 nei til britisk medlemskap. Han sa endog at et britisk medlemskap ville føre til sammenbrudd i hele det europeiske samarbeidet. Etter de Gaulles død tok statsminister Edward Heath Storbritannia inn i EU i 1973.

Når britene nå skal stille seg til doms over fellesskapet i Europa, gjør det uten at de på alvor har forsøkt det fullt ut. De fant seg aldri i å måle avstand i meter og kilometer, og de holdt fast ved sine feet og miles. Og der mange av oss tar en halvliter øl, nyter de fortsatt sin pint med den beste samvittighet. Alvorligere er det at landet aldri gikk inn i samarbeidet om Euro som en felles valuta.

Og britene har holdt seg utenfor Schengen-samarbeidet om åpne grenser, et samarbeid som i dag omfatter 22 av EUs medlemsland. Endog «utenforlandene» Norge og Island sluttet seg til Schengen-samarbeidet i 2001.

Og britene har mottatt færre flyktninger enn de aller fleste land i Europa. Ifølge BBCs statistikk som viser landenes mottak av antall flyktninger for hver 100.000 innbygger i mottakerlandenes egen befolkning, har UK tatt imot bare 60 flyktninger. EU-landenes gjennomsnittstall er 160 – og Norge har tatt imot 602 flyktninger per 100.000 nordmenn.

Hvis folkeavstemningen nå fører til at Storbritannia trekker seg ut av EU, vil det være et betydelig tilbakeslag for enhets- og solidaritetstanken i Europa. Det vil neppe føre til det sammenbruddet som de Gaulle hadde sett for seg, men hvis det skulle bli et nei fra britene nå, vil historikerne kunne finne noen passende franske sitater fra 1960-årene og minnes hva den gamle general sa da.

Hva vil skje med EU og Europa hvis Storbritannia skulle trekke seg ut? Ingen vet med sikkerhet, simpelt hen fordi dette ikke har vært gjort før. Alle er enige om at britisk økonomi vil svekkes hvis de går ut av EU med redusert handel med nabolandene, mindre produksjon av eksportvarer og tap av arbeidsplasser. Finansmiljøet i City of London vil miste mye av sin rolle som et internasjonalt, finansielt knutepunkt.

Kanskje kan avtaleverket som styrer Norges, Islands, Liechtensteins eller Sveits’ forhold til EU i hovedsak gjennom handelsavtaler vise vei, men det er lite sannsynlig at britene vil gjøre som Norge og finne seg lojalt i EUs nye regler og forordninger uten å ha politisk innflytelse. I alle fall vil forhandlinger måtte innledes for å finne en tilknytning som både EU og britene kan leve med. Noen snakker om at forhandlingene kan ta så lang tid som 10 år før det finnes en løsning.

Også norske arbeidsplasser og norske distrikter trenger åpnest mulige grenser. Storbritannia er vår tredje største handelspartner. Stengte grenser vil gjøre handel og eksport dyrere for Norge. Noe av det markedene misliker særlig sterkt er uvisshet. Og sjelden har det vært så mange ubesvarte spørsmål i europeisk og internasjonal politikk og økonomi som akkurat nå, i dagene før britene bestemmer seg. Markedet stiller allerede spørsmål ved euroens og kanskje EUs framtid. Akkurat nå synes den europeiske fellesskapstanken å ha motvind fra alle kanter.

Det verste som kan skje hvis Storbritannia skulle velge å gå ut av EU, er at andre EU-land fristes til å gjøre det samme – og at EU, Europa og internasjonal handel kastes ut i det totale kaos.

Da kan det bli enda mer aktuelt å minnes hva den franske president de Gaulle sa i 1960-årene om britisk medlemskap i EU.

Kommentarer til denne saken