Det var liv og lyd, gjerne i form av sang. «Tyven, tyven» og «Bro bro brille» sang elevene, mens de sto i ring og utførte oppgavene som fulgte med. Eller kanskje de hermet etter tante Monica, og vaiet med både fjøra og rumpa.
– Alle kunne lekene, og alle som hadde lyst fikk være med. Ingen spesielle ferdigheter krevdes, så lekene var ikke bare for de sterkeste, forklarer Veslemøy Drewson.
Sanglek og avanserte balleker
Hun er opptatt av at vi må lære bort de gamle sangene og lekene til dagens barn.
– Vi tror det går i arv, men det skjer ikke automatisk. Det er ikke sånn at alle barn vet hva et hoppetau er. Lekene må settes i gang av voksne, og det må være gøy. Da sprer det seg, og barna kan aktivisere seg selv, sier hun.
PARADIS: Skolegruppa ved lokalhistorisk senter er med på å sørge for at gamle leker fra skolegården går i arv. Alle byens fjerdeklassinger får en innføring i hva man brukte friminuttene til før i tiden. Klasse 5b ved Krokemoa skole var med på en annerledes skoledag på Pukkestad gård i fjor, og de viser at de ikke har glemt det de lærte den gangen. Her er hopper Maria Svennungsen paradis i skolegården, mens andre fra klassen venter på tur. Her er det «nier'n» som er tegnet opp. I tillegg finnes «flyver'n» i skolegården. – Elevene hopper fortsatt paradis i skolegårdene rundt omkring, men de gjør det på sin måte. De følger ikke de samme reglene som vi gjorde. Vi brukte sten, den gjør de ikke alltid nå, men de er i bevegelse, sier Veslemøy Drewsen. Foto: Olaf Akselsen
I skolegårdene rundt om er det tegnet opp paradis. De er i bruk, men ikke nødvendigvis på samme måte som før. Hoppe strikk og slenge bue er fortsatt populært i perioder, mens de gamle ballekene som aktiviserte særlig jentene tidligere er imidlertid nesten helt borte.
SANG I SKOLEGÅRDEN: Mens sang- og ringleker var vanlig i skolegården tidligere, er det ikke så mange barn som kjenner til de gamle lekene lenger. Det er sjelden at man hører «Bro bro brille» og «Tyven, tyven» når man går forbi en skolegård, men helt borte er sanglekene ikke. 5b kan i alle fall synge «Vi har ei gammal tante» av full hals, og de vaier både på skjørtet og rumpa for å herme etter henne. Lotte Graff Svanberg og Kasper Isaksen viser hvordan det ser ut når det er hatten som vaier. Om man har lyst til å leke de gamle sanglekene, men ikke husker ordene, er det hjelp å få. På YouTube ligger en rekke av de gamle sangene. Det er bare å øve seg, og gå i gang! Foto: Olaf Akselsen
– Det er synd, for det var kompliserte bevegelser som øvet koordinasjon. Vi laget reglene vanskeligere etter hvert som vi selv ble bedre, sier Veslemøy.
– Ti-spill på bena, eller på vegg, gikk ut på å utføre til dels avanserte triks i rekker. Jeg har prøvd det med elever nå, men de har ikke teknikken inne lenger, sier Veslemøy.
BOKSEN GÅR OG ANDRE GJEMMELEKER: En variant av gjemmeleker er «boksen går». Her teller Martine Ovesen Flaatten til et avtalt tall, mens de andre gjemmer seg. Hun som teller skal finne de andre, og løpe til boksen og si navnet til den hun har funnet. Om den hun har funnet kommer til boksen først, roper han «boksen går», og alle som er fanget går fri. Det betyr at det er lurt å gjemme seg nær boksen, for å ha kort vei å løpe. Leken er slutt når alle er fanget. Denne leken kan fint lekes av voksne og barn i fellesskap. Og har man ingen boks, kan man heller leke vanlig gjemsel, eller «Gi et lite vink», der man vinker til han som er fanget for å frigjøre ham.
Kanskje kan lekene gjenoppstå? Det kreves tross alt ikke mer enn en ball og en bestemor som kan lære det bort.
Lærer bort gamle uteleker
Hvert år inviterer Sandefjord Lokalhistoriske senter, i samarbeid med Den kulturelle skolesekken, alle byens fjerdeklassinger til en annerledes skoledag.
– Vi ønsker å gi elevene en liten opplevelse av hvordan skolegangen var på 1950-tallet, og elevene får blant annet forsøke seg på skjønnskrift med blekk, sier Dag Virik, leder i skolegruppa ved senteret.
SLENGBUE OG HOPPETAU: At det ikke er lett å hoppe inn i bua uten å stoppe tauet, kan i alle fall elevene i 5b skrive under på. Flere måtte ha mange forsøk før de fikk det til. – Hopp inn fra sida, ropte de pensjonerte ekspertene fra sidelinja, uten at noen av dem tok sjansen på å vise hva de mente i praksis. En som behersket kunsten, er Mari Forberg Wallumrød viser at hun behersker den gamle kunsten. Med litt trening gikk det bedre for de andre også, men i nærheten av den avanserte hoppingen før i tiden, med blant annet flere hoppere i samme bue, var de ikke.
Å formidle hva barna gjorde i friminuttene og på fritiden den gangen, hører også med.
– Lekene vi lærer bort, kan lekes også i dag. De krever lite utstyr, for vi hadde jo ikke spesielt mye utstyr, sier Dag.
«Flinke piker – raske gutter», heter opplegget, for den gangen var aktivitetene temmelig kjønnsdelte. Slik er det ikke i dag, både jenter og gutter deltar ivrig i sanglekene og ballekene de får innblikk i.
Sandefjord Lokalhistoriske senter har lagt ut regler for flere gamle leker på sine hjemmesider.
SLÅBALL, DØDBALL OG KANONBALL: Balleker har alltid vært populære i skolegården, både i friminuttene og gymtimene. Her er Edvart Holtermann-Ellingsen opphøy når Dag Virik viser at han fortsatt kan slå ball. – Jeg likte all lek med ball. Det var jeg god til, sier Dag. Nå har ballfølelsen rustet litt, så han er fornøyd med å treffe ballen på andre forsøk. Man kan riktig nok ikke slå ball i gata lenger, til det er det for mye trafikk, men både slåball, dødball og kanonball er lagleker som fortsatt lever. Morsomt er det også, og det går fint an å samle store og små til felles ballek et sted det er trygt for biler en helt vanlig lørdag.
Dag Virik vokste opp ved kanten av Hjertnesskogen, og forteller om omfattende hyttebygging, og om stadige kamper mellom cowboyer og indianere. Leken var fri og uorganisert, barna fikk være i fred i sine aktiviteter, uten innblanding fra voksne. Alle hadde kniv, den ble flittig brukt til spikking og til å kappe land, en lek som nok vil få dagens småbarnsforeldre til å grøsse.
– Alle var med når vi slo ball i gata. Biler var ikke noe problem. Den eneste hindringer var damer som ble sinte når ballen havnet i hagen deres. Det er ikke like lett nå. Skal man slå ball må man nesten til en skolegård, sier Dag.
Selv likte han balleker godt, som slåball og fotball, men han syntes også det var gøy med jentenes balleker. Vippe pinne, kaste på strek og kniks er andre leker han og de andre ildsjelene på lokalhistorisk gjør sitt for å formidle til ettertiden.
SE VIDEO: