Det var liv og lyd, gjerne i form av sang. «Tyven, tyven» og «Bro bro brille» sang elevene, mens de sto i ring og utførte oppgavene som fulgte med. Eller kanskje de hermet etter tante Monica, og vaiet med både fjøra og rumpa.
– Alle kunne lekene, og alle som hadde lyst fikk være med. Ingen spesielle ferdigheter krevdes, så lekene var ikke bare for de sterkeste, forklarer Veslemøy Drewson.
Sanglek og avanserte balleker
Hun er opptatt av at vi må lære bort de gamle sangene og lekene til dagens barn.
– Vi tror det går i arv, men det skjer ikke automatisk. Det er ikke sånn at alle barn vet hva et hoppetau er. Lekene må settes i gang av voksne, og det må være gøy. Da sprer det seg, og barna kan aktivisere seg selv, sier hun.
I skolegårdene rundt om er det tegnet opp paradis. De er i bruk, men ikke nødvendigvis på samme måte som før. Hoppe strikk og slenge bue er fortsatt populært i perioder, mens de gamle ballekene som aktiviserte særlig jentene tidligere er imidlertid nesten helt borte.
– Det er synd, for det var kompliserte bevegelser som øvet koordinasjon. Vi laget reglene vanskeligere etter hvert som vi selv ble bedre, sier Veslemøy.
– Ti-spill på bena, eller på vegg, gikk ut på å utføre til dels avanserte triks i rekker. Jeg har prøvd det med elever nå, men de har ikke teknikken inne lenger, sier Veslemøy.
Kanskje kan lekene gjenoppstå? Det kreves tross alt ikke mer enn en ball og en bestemor som kan lære det bort.
Lærer bort gamle uteleker
Hvert år inviterer Sandefjord Lokalhistoriske senter, i samarbeid med Den kulturelle skolesekken, alle byens fjerdeklassinger til en annerledes skoledag.
– Vi ønsker å gi elevene en liten opplevelse av hvordan skolegangen var på 1950-tallet, og elevene får blant annet forsøke seg på skjønnskrift med blekk, sier Dag Virik, leder i skolegruppa ved senteret.
Å formidle hva barna gjorde i friminuttene og på fritiden den gangen, hører også med.
– Lekene vi lærer bort, kan lekes også i dag. De krever lite utstyr, for vi hadde jo ikke spesielt mye utstyr, sier Dag.
«Flinke piker – raske gutter», heter opplegget, for den gangen var aktivitetene temmelig kjønnsdelte. Slik er det ikke i dag, både jenter og gutter deltar ivrig i sanglekene og ballekene de får innblikk i.
Sandefjord Lokalhistoriske senter har lagt ut regler for flere gamle leker på sine hjemmesider.
Dag Virik vokste opp ved kanten av Hjertnesskogen, og forteller om omfattende hyttebygging, og om stadige kamper mellom cowboyer og indianere. Leken var fri og uorganisert, barna fikk være i fred i sine aktiviteter, uten innblanding fra voksne. Alle hadde kniv, den ble flittig brukt til spikking og til å kappe land, en lek som nok vil få dagens småbarnsforeldre til å grøsse.
– Alle var med når vi slo ball i gata. Biler var ikke noe problem. Den eneste hindringer var damer som ble sinte når ballen havnet i hagen deres. Det er ikke like lett nå. Skal man slå ball må man nesten til en skolegård, sier Dag.
Selv likte han balleker godt, som slåball og fotball, men han syntes også det var gøy med jentenes balleker. Vippe pinne, kaste på strek og kniks er andre leker han og de andre ildsjelene på lokalhistorisk gjør sitt for å formidle til ettertiden.
Et sikkert vårtegn blant unge gutter for 50-60 år siden år siden var å kaste på strek med femøringer. Femøringene har Osvald Rydjord i kilovis og når linerla kom om våren, var det tid for å kaste med femøringer på strek.
SE VIDEO:
Kommentarer til denne saken