VERDT Å MARKERE: Men hvilken dag er det man flagger for her - 1. mai eller 8. mai?
Paal Even Nygaard

Flagget, det er hver og en av oss

Flagget er ikke bare rødt, hvitt og blått. Det er Norge. Og det er hver og én av oss.
Publisert
DEL

Noen heise flagget. Kommuner er blant dem. Nåde den rådhusvaktmester, eller hvem det er som har ansvaret, som glemmer kongens bursdag.

Land gjør det for hilse en statsleder på besøk velkommen, land gjør det for å feire sin grunnlov, en seier over en fiende (som nå gjerne er en venn), en bragd i idrett, tilstrekkelig mange 12-poengere. 

Andre gjør det av glede, gjør det for en konfirmant, gjør det for å signalisere, at ja, nå er det folk i hytta, på landstedet – eller på slottet.

Flagg er også for sorg, da bare midtveis på stanga.

Og flagg kan vise noe mer enn det opplagte, noe mer enn det synlige.

Når noen flagger den første maidagen, er det ikke bare fordi det er den internasjonale arbeiderdagen. Da kunne alle med et flagg, med ei stang, ha gjort det. Folk viser ikke flagg alene denne dagen fordi det er 1. mai – folk viser flagg denne dagen fordi det signaliserer hvem de er, hva de tror på, hva de håper på, hva de kjemper for, hva de kjemper imot.

Men alle viser ikke flagg denne dagen, selv om de både har mange av dem og kanskje også har ei stang. Kanskje til og med er de arbeidere, hva nå enn det er i vår moderne tid. Det kan være fordi de har glemt hvilken dag det er, skjønt det er lite trolig.

Trolig er det fordi de også vil gi et signal, et signal om hvem de er, hva de tror på, hva de kjemper for. Hva de kjemper imot.

Alle flagger naturligvis på vår nasjonaldag. I andre land gjør de det på sin, med sine farger. Ja vel, så er det kanskje noen få som ikke gjør det. Det er alltid noen som ikke gjør det alle andre gjør, og greit er det, kanskje til og med fint.

Men de siste derimot, altså de som ikke flagger 1. mai, de flagger ganske sikkert 8. mai. Selvfølgelig flagger de 8. mai.

Da flagger de for Gunnar «Kjakan» Sønsteby, også kjent som nr. 24. Da flagger de for gutta på skauen, for Milorg, for binders på jakka og for krigsseilerne (til slutt, og særlig takket være professor Guri Hjeltnes og forfatter Jon Michelet).

Mange av dem som flagger 1. mai, gjør det like selvfølgelig 8. mai, men trolig ikke i samme grad. De kan være like takknemlige av den grunn, altså av det Kjakan og Max Manus og gutta på skauen, Milorg og krigsseilerne ofret, men det er nå slik at det er forskjeller mellom oss, på oss. Det er noe med identitet, noe med hva vi ønsker å signalisere – som et regnbueflagg.

Enkelte har ikke flagg. Enkelte kan gå ute i byen, i en landsens gate, hvor som helst, på 17. mai, uten ei rød, hvit og blå sløyfe på slaget, uten å vifte en halvmeter stang med et tøystykke i enden. De er ikke nødvendigvis dårligere nordmenn av den grunn. De kan like gjerne føle seg stolte over Norge og det vi er og har oppnådd, det vi har blitt gitt fra slit på jord og mark, det vi har blitt gitt fra det mørke gullet under sjøbunnen.

De kan like gjerne felle ei tåre av takknemlighet,  felle ei tåre av å se stolte og glade barn i tog, over å tilhøre dette fellesskapet.

Eller de kan bare nikke anerkjennende når de sykler forbi monumentene ved Sandefjord kirke, på vei nordover i vår nye og større kommune, kledd i fargesterke klær, men uten flagg.

Det er signaler, det også.   

Artikkeltags