Kjære Barbara,

Som vanlig går det lenge mellom hvert livstegn fra meg. Denne gang burde det ikke tatt så lang tid. At Jim ikke lenger er blant oss er jeg svært lei meg for, og noe jeg burde svart på umiddelbart.

Og det får meg til å tenke.

Jeg tenker på den ene gangen, i september 2000, jeg besøkte dere. Da hadde det gått 22 år siden mitt fantastiske opphold.

Så flott å se deg og Jim. Så flott å se John, min «lillebror», hans kone og barn. Så flott å se igjen Arapahoe High School (selv om jeg ble kastet ut av væpnede vakter, ikke fordi jeg var eller så farlig ut, men på grunn av skoleskytingen ved naboskolen Columbine året før).

Året hos dere formet meg, på mange måter. Jeg hadde så mange forventninger, så mange forestillinger, før jeg kom. USA var mulighetenes og skyskrapernes land, landet som bidro til Hitlers fall, Marshall-hjelpens land, cowboyenes og indianernes og landet til John Wayne. Landet med de store bilene. USA var landet med et uttall tv-kanaler og reklame.

Jeg vet mer nå.

At deres datter døde ti dager før jeg kom, som dere fortalte en time etter vi møttes på Stapleton flyplass, var et sjokk. Dere tok meg likevel imot, og det er jeg dere evig takknemlig for. Du og Jim mente, slik jeg husker det, at det kunne lindre sorgen etter tapet av Karen.

Og ja, det var pussig at Karen skulle dø ti dager før jeg kom, fordi jeg et år tidligere havnet i en tilsvarende ulykke ti dager før jeg da skulle komme til dere.

Av disse, og mange andre, grunner føler jeg et spesielt bånd til dere. Det har jeg alltid gjort. Og jeg har lenge både ønsket og planlagt et nytt besøk. I flere brev og senere eposter, Barbara, har du ønsket det samme.

Nå må jeg desverre meddele at jeg aldri kommer. Det skyldes ikke at du mener Donald var et bedre valg enn Hillary.

Det skyldes samvittighet.

Min samvittighet gjør at jeg ikke lenger kommer til å forflytte meg med fly. Jeg tror på det store flertallet av forskere. Jeg tror på FNs klimapanel. Jeg tror på tørken, på flommene, på orkanene, på havnivåstigningen, på den katastrofale reduksjonen i artsmangfoldet. På temperaturstigningen.

Jeg er overbevist om at det er menneskeskapt. Og at mye av dette skyldes våre flyreiser.

Derfor, Barbara, kommer jeg ikke på besøk, hvorenn trist det er. Jeg vet jeg holder det. For 27 år siden valgte jeg bort kjøtt, og jeg har ikke smakt det siden.

Hver snill å ikke ta det personlig, Barbara. Det gjør vondt for meg også, som det gjør for den og dem som hadde regnet med mitt turselskap i framtida. For dem kan jeg likevel beregne god tid og tog.

For dere kan jeg bare ønske alt vel, med et håp om at det fins en framtid på begge sider av Atlanteren. Og kloden for øvrig.