Mange har også meninger om hvor og hvor høyt det skal bygges, og det er bra. Resultatet blir ofte kompromisser som flere kan leve med. Andre ganger «vinner» de som avviser utbygging i bestemte deler av kommunen, og det er også som det skal være. De folkevalgte lytter til protestantenes argumenter, ikke nødvendigvis mengden av dem, eller støynivået.

I siste møte i hovedutvalg for Miljø og Plan ble den foreslåtte boligutbyggingen på Høgenhall trukket tilbake. Svært mange vil juble over det. Baksiden av medaljen er at da øker presset på andre deler av kommunen der den gjeldende kommuneplanen har anvist nye boligfelt.

Lange linjer

Kommunepolitikere er nemlig forpliktet til å se på de langsiktige linjene, og vurdere behovet i et 10-, 20, og 30-årsperspektiv. Det er jobben vår. Vi kan ikke bare se til neste valg og prøve å vinne kortsiktig popularitet. Det følger et ansvar med å være politiker.

I Sandefjord bor det nå rundt 65.000 mennesker. Om 10 år vil tallet ha økt til 67.700, på slutten av 2030-tallet vil vi ha passert 70.000 – og det er vel å merke etter SSBs «middelprognose». Mye tyder på at befolkningsøkningen i realiteten blir høyere.

Både dagens innbyggere som nærmer seg etableringsfasen og de som flytter hit, skal ha et sted å bo. Det er politikernes plikt å planlegge for et jevnt tilsig av nye boliger, og det er helt avgjørende at kommunen opprettholder boligproduksjonen over en bred skala – fra leiligheter i blokk eller rekkehus og «flermannsboliger», til villatomter. Vi ser en glidning fra villa og rekkehus i randsonen til blokkleiligheter i eller nær sentrum.

Nasjonale pålegg

Fortetningsstrategien er nærmest pålagt oss gjennom nasjonale og regionale føringer. Følger vi ikke dem, blir det reist «innsigelse» som kan avlyse eller sterkt forsinke boligprosjekter.

Vi får en større andel eldre, og de flytter gjerne i blokk. De ønsker gangavstand til sentrum, og det vil i praksis si «murby-kvadraturen». Mot slutten av livet skal de tilbys senterleiligheter (omsorgsboliger) og til sist sykehjemsplasser.

Rulleringen av kommuneplanen har ført til drøyt 60 innspill. Jeg har gått gjennom dem alle. Fra statlige etater og vesener kommer gjerne politisk korrekte mantra, som at sentrum av byene skal styrkes, og at de ikke vil ha noe av «kontorbygg» langs hovedårer som E18. Jeg er enig der det er snakk om pågang fra publikum som skaper unødvendig biltrafikk, men ikke der etater eller selskaper har lokalisert seg fordi et begrenset antall medarbeidere har behov for å rykke ut til forskjellige deler av fylket. Det er heller ingen grunn til å kritisere Skatteetaten for at den holder til på Fokserød. 99 prosent av skattebetalerne forholder seg til etaten over nettet. På den vesle p-plassen er det alltid ledige plasser.

Hva med matjorda?

Så har vi et dilemma når det gjelder dyrket og dyrkbar mark. «Alle» vil spare matjord. Altså må det bygges på fjellkoller eller vi må sanere eksisterende bebyggelse – som det nå gjøres langs Dronningens gate. Fjellpartier er ofte samtidig friluftsområder for allmennheten, og svært mange vil ikke røre dem.

Mange er imot høye blokker med opptil 8–10 etasjer. Men tenk over dette: For hver etasje i høyden sparer vi mange mål matjord. Og for hver etasje en utbygger reiser, blir kvadratmeterprisen lavere for dem som skal bo der. Vi har et ansvar også for nyetablerte unge, og for eldre som søker etter et hjem nær sentrum mot slutten av livet. Et levende sentrum med mange innbyggere er ønsket av de aller fleste.

Ingen ideell løsning

Det finnes ingen ideell løsning der alle ønsker og krav blir ivaretatt.

Jeg har merket meg flere gode innspill som fortjener nøye gjennomlesning: Byforum Sandefjord har flere gode innspill, og Fortidsminneforeningen har brakt inn begrepet «strøk-karakter».

Politikernes vedtak om å sette i gang områderegulering fra Tivolitomta i sør til Torvet i nord, er fornuftig: Da fordeler vi «volumet» av nødvendige nybygg på flere kvadratmeter, noe som fører til en lavere byggehøyde enn om alt ble konsentrert på Tivolitomta. Det sikrer også solhøyde for Torvets uterestauranter, og gjør at etasjehøydene kan trappes ned mot Thor Dahls gate og Jernbanealleen, ikke minst med tanke på Hvalfangstmonumentet.