Gå til sidens hovedinnhold

Jeg orket bare ikke å sitte i et tog som kjører i feil retning

Artikkelen er over 4 år gammel

Sandefjords Blad hadde i papirutgaven mandag en helt grei gjenfortelling av at jeg har forlatt Fremskrittspartiet og meldt meg inn i partiet Liberalistene.For å beskrive partiet hadde journalisten funnet frem til de mest kontroversielle sakene i prinsippartiprogrammet. De som tror jeg er blitt sprø, kan ta det med ro.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg ser på Liberalistene slik: I 43 år har FrP sagt at de har arbeidet for mindre stat og redusere skatter og avgifter. Når de endelig kommer til makten, virker det som om de har vært med på hviskeleken i 40 år og at sistemann ikke fikk med seg hva partiet ble stiftet for. Staten har aldri vært større, skattelettelsene er ikke skattelettelser. I beste fall kan man si at de har justert skattene litt, slik at statens inntektsvekst har blitt mindre enn den ellers ville blitt.

Liberalistenes grunnleggere har derfor tatt et helt annet utgangspunkt. De vil prinsipielt arbeide for det optimale nivået av frihet, nemlig nattvekterstaten hvor en stat kun tar seg av lover, forsvar og politi. Med et slikt utgangspunkt vil prinsipprogrammet nødvendigvis inneholde en del punkter som virker helt fremmedartet på «folk flest».

Én av de tingene som har appellert til meg når det gjelder Liberalistene, er at de er klare på at ingenting kan gjennomføres over natta. Partiet ønsker velkommen alle som vil arbeide for mer frihet, men som ikke vil bli med toget helt til endestasjonen. Kanskje hopper jeg av etter fire-fem togstasjoner, hvor skattene og staten er redusert en del. Jeg orket bare ikke å sitte i et tog som kjører i feil retning. Liberalistene har således samme funksjon i norsk politikk som Miljøpartiet de Grønne. De fleste av partiets velgere vet godt at partiet aldri får gjennomført nedleggelse av norsk oljeproduksjon, men de ønsket seg et parti de kan stole på i miljøkampen, og det har de fått.

På samme måte trenger liberalister og alle andre frihetselskere i Norge et eget parti. Ved å stemme Liberalistene vet man at man har en kompromissløs forkjemper. Partiet behøver ikke bli store for å få gjennomført mye. Det er MdG et godt eksempel på. Liberalistene arbeider i disse dager med et handlingsprogram. Det er dette programmet som betyr noe ut fra alle praktiske formål når man skal ut og stemme og som den enkelte velgere bør dømme et parti ut fra. Handlingsprogrammet handler om hva et parti skal forsøke å få til på én stortingsperiode. Her er det kommet innspill om å kutte ut arbeidsgiveravgift og slanke personskattene noe. Vi vil gjøre det gratis å arbeide, som prinsipp, men vil starte på en realistisk måte.

De samme politikere som legger på avgifter for å få folk til å drikke mindre nekter å innse at folk arbeider mindre når de straffes for å gjøre det. Sånn kan vi ikke ha det lenger i en situasjon hvor vi har den høyeste arbeidsledigheten på 20 år.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.