Vedtaket om godkjenningsmodell for fritt brukervalg ble gjort etter at kommunal helse- og omsorgstjenestelov (heretter benevnt hol) § 3–11 trådte i kraft 1.9.2021 etter press fra daværende borgerlig regjering.

Regjeringen mener nå at denne §-en gir feil signaler om hvordan kommunene skal organisere sine tjenester, og har foreslått å oppheve §-en (Se Prop 63 L 2021-22). Både KS og Helsedirektoratet påpekte i høringsrunden til hol § 3–11 at kommunene allerede hadde et tilstrekkelig handlingsrom i den eksisterende paragrafen i hol § 3-1, i regler om offentlige anskaffelser, DFØ’s veileder til anskaffelser av helse/sosialtjenester, rundskriv mm. Hol § 3–1 gir kommunen anledning til å organisere tjenestene selv, eller ved interkommunalt samarbeid eller bruk av ideelle eller private leverandører (som f.eks. ved BPA-vedtak). Anskaffelsesreglene gjelder kun når det er stat/kommune/Helseforetak som selv velger hvilke leverandører som kan levere tjeneste, men altså ikke når bruker velger. Her vises det til flere avgjørelser i EU-domstolen; f.eks. saksnr C-410/14 og C-9/17.

En betydelig forskjell ved å innføre godkjenningsmodellen er at kommunen som utgangspunkt ikke har anledning til å sette tak på antall leverandører hvis disse oppfyller kravene og vilkårene for å kunne levere tjenesten. Dette i motsetning til hvilke regler som gjelder for organisering etter hol § 3–1. Det blir interessant å se hvor mange leverandører som er interessert!

Det ble fra flere hold påpekt at ordningen med godkjenning etter § 3–11 ville innebære et nytt byråkratisk ledd ved at kommunen må kontrollere/ha tilsyn og ha et tilsvarende tilbud i beredskap f.eks. ved konkurs hos leverandør eller at leverandørleddet har sykdomsforfall og ikke kan sette inn vikarer. Dette vil fordyre tjenestene betraktelig. Det er flere kommuner som har forlatt ordningen, blant annet Tønsberg kommune, men Sandefjord går motsatt vei.

Ordningen betyr at det er den enkelte bruker/pasient som skal velge sin leverandør. Det er vårt håp at han/hun blir satt i stand til å ta dette valget ved at det gis uttrykkelig informasjon om leverandørene og at pasient/bruker er i stand til å ta et valg. Dette fordrer at bruker/pasient har beslutningskompetanse (samtykke) og ikke lar seg påvirke i valget.

Kommunen får et betydelig informasjonsansvar til innbyggerne, og må selvsagt også ivareta informasjon til sine leverandører. Og ikke minst følge opp avtalene, samt kvalitetssikring i alle ledd. Alt dette gjør at Pensjonistutvalget i Fagforbundet Sandefjord allerede før kommunestyrets vedtak var skeptiske til innføringen av modellen. Nå gjenstår det å se om en reversering av § 3–11 vil innebære flere kostnader.

Hvor mye har ikke dette kostet kommunen – ressurser som kunne være brukt i en allerede presset tjeneste der det er knapphet både på personell, kompetanse og økonomi?