En drittjobb og svigermor fra himmelen

BLEIESKIFTARBEIDER: Jobben tok ikke slutt før etter flere år. Salig er den som hjalp til med drittpakkene.

BLEIESKIFTARBEIDER: Jobben tok ikke slutt før etter flere år. Salig er den som hjalp til med drittpakkene. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

Det å skifte bleier på småbarn kan være en skikkelig drittjobb. Som regel går det for seg uten de helt store utfordringene, om man har én baby, men mange har opplevd å ha to bleieunger samtidig. Jeg hadde tre.

DEL

MeningerMed tre smårollinger og en mann som hardnakket påsto at han ikke kunne lukte om én, to eller tre bleier var fulle av «nummer to», hver for seg eller samtidig, var det til tider en drittjobb å skulle skifte bleier.

Den første tiden med tvillinger, og en liten storebror på to år, besto av maaange bleieskift. Slik var det bare. Man henger seg ikke opp i hvor lang tid slikt tar, eller hvor mange femminuttere som går, unnskyld uttrykket, i dass.  

«Det er mye jobb med småbarn», sa de med erfaring, men jeg kunne ikke forstå hvordan de kunne kalle det å være sammen med egne barn for jobb. Det var da.

Nå derimot, når jeg har fått det hele på avstand – kan jeg innrømme at det var mye å gjøre. Og det som virkelig var en stor jobb, for meg, det var å kvitte seg med alt søppelet. Det ble et berg av brukte bleier!

18 store og små gavepakker

Tenk deg, tre små med bleieskift før frokost, to ganger tre på formiddagen – både med smått og stort, og tre før middag, tre etter middag – for alle «gjorde stort» når middagen var på vei gjennom systemet, så var det igjen tre før leggetid, om alt gikk som normalt. For den som er god i matte blir det minimum ... 18 bleier på én dag!

Jeg konkluderte raskt med at søppeldunken til restavfall var full før halve uka hadde gått.

Med god stapping holdt det ennå litt før lokket glippet, men jeg måtte gi tapt. Det var bare å bite i det store, sure eplet og undersøke hvor mange flere avgiftskroner kommunen skulle få av vår familie. Det var ingen annen råd, trodde jeg.

Så en morgen da jeg subbet ut, etter å ha ammet tvillinger halve natta, for å kaste førfrokost-leveransen, var det faktisk god plass i søppeldunken! Det samme skjedde morgenen etter. Det hadde rett og slett skjedd et under!

Noen rotet rundt i søpla mi!

Jeg forsto at noe måtte foregå etter mørkets frambrudd. For det var fullt i restavfallsdunken da jeg gikk for å legge meg om kvelden. Jeg vaket litt fra vindu til vindu, med lyset skrudd av, så ingen kunne se at jeg lusket.

Og der var det noen som rotet i mitt restavfall! Hun hadde en hvit flagrende T-skjorte og ei lang flette med lyst hår hengende nedover ryggen. Der og da liknet hun veldig på en engel.

Engelen hadde en tom plastpose i den ene hånda og lempet oppi pakkede bleier fra toppen av mitt restavfall med den andre. 

Så kikket hun til høyre og venstre før hun gikk med bestemte skritt til hyttenaboens søppelkasse. Der ble barnas bleier arkivert.

Svigermoren min i andre etasje tryllet plass til en ny dag, og 18 nye gavepakker fra verdens flotteste barnebarn, hennes.

Det hører med til historien at dunkene med restavfall var tømt flere ganger før hyttenaboene kom på ferie. Dessuten hadde svigermor spurt pent om det var i orden med lån av plassen OG hun vasket dunkene som takk for lånet. Det siste visste ikke jeg før det hadde gått ganske mange år. Lenge etter at bleieberget var historie.

Artikkeltags