Historien om en bil: Octavia i solnedgang

PÅ ØYERFJELLET: Det finnes knapt et fjellområdet i Sør-Norge hvor «Skoda'n» ikke har vært. Egenskapene i terrenget er upåklagelige.

PÅ ØYERFJELLET: Det finnes knapt et fjellområdet i Sør-Norge hvor «Skoda'n» ikke har vært. Egenskapene i terrenget er upåklagelige. Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

Takk for alt! Du ga oss så utrolig mye. Heldigvis ser framtida lys ut.

DEL

Det høres kanskje dramatisk ut, og for oss det angår er det på mange måter litt det.

Her i huset er vi nemlig i ferd med å gå gjennom en aldri så liten sorg. Vi må kvitte oss med Skodaen. For siden det ikke finnes sykehjem for biler, er vi nødt til å la den gå, som det heter.

En del av livet

Da vi, det vil si kona mi og jeg, kjøpte vår første bil sammen i 2006, ble vi de stolte eierne av en bare tre år gammel Skoda Octavia. Stasjonsvogna var på plass. Få måneder tidligere flyttet vi inn i rekkehus. Det var tydelig hvilken vei livet bar.

Bilen vokste seg inn til å bli et medlem av familien. Og den kjørte oss til sykehuset – to ganger – da barna våre ble født. Den har aldri fått noe navn, men lyder til daglig navnet «Skoda'n».

Den er langt fra noe statussymbol. Men hallo, for noen opplevelser den har gitt oss. Det finnes knapt et fjellområde sør for Dovre den ikke har tatt oss trygt fram til, sommer som vinter.

Mot strømmen

Da vi kjøpte den var den et framkomstmiddel, kun en bil. Nå, 11 år senere, innser vi at vi ikke lenger bare har en bil, men et klenodie. For hvem har vel en 14 år gammel Skoda som har passert 212.000 kilometer? Vi har. Og vi er fortsatt stolte av den.

Etter hvert har det blitt status å gå mot strømmen. For mens familie og venner har fått ny bil både to, tre og fire ganger – og noen sikkert enda flere ganger – har vi holdt på «Skoda'n». Etter hvert gikk det kanskje litt sport i å beholde den ekstra lenge.

Finn.no er ett av håpene våre nå. Kanskje den kan få leve videre? Hvis vi har hjerte til det, selger vi den der. For en billig penge. En bil som «Skoda'n» har nemlig sine nykker. Gamle folk har gjerne det. Noen rynker og skraper får man jo i løpet av et langt liv. Men motoren, ja den går og går og går, uten en eneste gang å ha stoppet for oss.

Les også: Skoda beste kjøp, men Volvo vinner stor stasjonsvogntest

Framtida er lys

Klimasaken fikk oss til å holde så lenge på denne ene, gamle bilen vår. Når den nå må gi tapt, var det et enstemmig ønske i familien å erstatte den med noe helelektrisk.

Barna på seks og åtte har ønskene klare: «Sju seter, elbil og solceller på taket». Solcellene er til å lade mens vi er på fjelltur. Åtteåringen holder også på å finne opp biler som fullades mens de kjører. Framtida er lys, sånn sett.

Mens pappa har trengt lappen for å kjøre «Skoda'n», har barna planene klare. De trenger nemlig ikke lappen, for i framtida er alle biler selvkjørende! Bare nok et tegn på at tiden har gått ifra Skodaen vår. Og i påvente av den helelektriske drømmen, blir det nå halvelektrisk, ladbar doning.

Les også: Nye Sandefjord har hårete miljøambisjoner: El-biler skal overta helt

Artikkeltags