FRITT FRAM: Velsignet være alle dere med boden full av doruller og harske kjeks

KASSE PÅ KASSE: Det finnes ikke grenser for hva som er egnet å selge når man skal skaffe inntekter til klubbkassa: Kjeks, karameller, kokosboller, kransekake, syltetøy og saft. Kaffe, kort, undertøy, tannbørster, duftlys, tørkeruller, doruller, lodd og blomster som ikke er sprunget ut, men som man har et ganske skarpt bilde av og kan selge på bestilling. Her er noe av det nevnte undertøyet som tok eldstemann til Barcelona. FOTO: Vibeke Bjerkaas

KASSE PÅ KASSE: Det finnes ikke grenser for hva som er egnet å selge når man skal skaffe inntekter til klubbkassa: Kjeks, karameller, kokosboller, kransekake, syltetøy og saft. Kaffe, kort, undertøy, tannbørster, duftlys, tørkeruller, doruller, lodd og blomster som ikke er sprunget ut, men som man har et ganske skarpt bilde av og kan selge på bestilling. Her er noe av det nevnte undertøyet som tok eldstemann til Barcelona. FOTO: Vibeke Bjerkaas

Er du som meg, så kjenner du at det gnager litt. Det er sand i rubben, smilet stivner og håret i maten blir ekstra langt, når ordet «DUGNAD» nevnes. Så hvorfor er det slik, mon tro?

DEL

MeningerJeg har funnet svaret: Det er usikkerheten, i hva innholdet i pakka skal være denne gangen, som gjør at uviljen stikker nesa opp av kaffekoppen.

Jeg husker godt den først gangen det var snakk om å stå kioskvakt. Det var en ære å bli spurt. Det var gøy å kunne være til nytte. Det var dog litt spennende, som å leke butikk i barndommen. Dette skulle jeg fikse greit (med en kalkulator i bakhånd mot frykten for min lettere dyskalkuli).

Første kunde kom og gikk, jeg vasket gulvet, stekte vafler, traktet kaffe, lullet og tittet ut av kioskluka. Hvor ble det av resten? Hvor var alle de blide ungene som skulle ha is, foreldrene som unnskyldte seg over at middagen ble en toast i dag, og de polyesterkledde, veltrente gutta på A-laget (som er mye eldre enn min eldste, altså!)?

LES OGSÅ: Kjære konfirmant, dine foreldre lyver

Minuttene sneglet seg av sted og jeg dumpet ned på en stol for å studere et par fluer, som «hadde seg» og liksom aldri ble ferdige, på veggen.

En annen gang sto jeg portvakt på ei messe. Da var det fire timer i strekk uten verken vått eller tørt, og godt var det – for det var ingen som lurte på om jeg hadde behov for en dopause. Da jeg smilende tok av meg refleksvesten og forsøkte å finne noen å levere den til, fikk jeg beskjed om at jeg måtte stå der jeg sto til nestemann kom! Nestemann kom ikke!!!

Nå vel. Alle som har vært på dugnad vet at takka kommer i himmelen og i form av inntekter til klubbkassa. Men er det lov å etterlyse et snev av informasjon og forutsigbarhet. Ikke bare: Stå der – les på veggen, lag vaffelrøre!

Mange er trivelige altså, det er ikke dét. Men når jeg har sittet på kne, klatret på bruskasser og talt opp antall tacokrydderposer til kjøttdeig, fisk og kylling + tusen andre varer, en søndag – i sju timer, så kan vel den som låser meg ut i det minste smile og ønske meg en fortsatt god dag?

Kjære foreldre, idrettsutøvere, ungdomselever som skal til Polen og alle dere andre som har solgt alt mellom himmel og jord: Dere er gull verdt! Og mest sannsynlig har dere et berg av toalettruller og harske kaker i boden som aldri ble solgt. Klemmer til dere fra meg!

LES OGSÅ: «Spille badminton på luftmadrass»

Artikkeltags