STRIDBART: Noen murrer, men ikke like høyt som de gjør i Frankrike.
Paal Even Nygaard

Det er klart man skal demonstrere, kaste stein, velte og tenne på biler

– Helt dagligdags, sa en kompis. – Det var alltid en demonstrasjon å delta i.
Publisert
DEL

I 1789 hadde de noe å kjempe for. Det skulle bare mangle at de ikke tok til gatene. De lyktes, men på kort sikt. Derfor fortsatte de. Og deler av verden tok etter.

De holder på ennå.

Bare spør en importør av fisk, eller vin, eller hva som helst som konkurrerer med noe fransk. Det er frossen og fersk laks i gatene. Det er traktorer som dumper møkk på torg, og det er kork i trafikken.

Eller det er starten på et studentopprør.

De holder på ennå.

Nå er det bensin- og dieselavgift. Nå er det noen øre mindre i lommeboka for hver kilo CO₂ i atmosfæren. Det er klart man skal demonstrere, kaste stein, velte og tenne på biler, tagge triumfbuen, knuse butikkvinduer, skade politiet.

Hva er det vi holder på med i Norge? Puslete Norge. Puslete nordmenn. Feige nordmenn.

I beste fall klarer noen rogalendinger å sinke trafikken i et par timer, uten så mye som en ripe i en politibil. I beste fall er det et par tusen foran Stortinget med plakater. I beste fall er det et par hundre forsiktig ropende (man skal ikke forstyrre middagshvilen) med fakkel fra Torvet til Brygga, et tredvetalls beboere langs en haneholmvei som knapt våger å late som om de roper noe stygt og høylytt til en lokalavisfotograf.

De holder ikke på – de har aldri begynt. De tok aldri arven etter blitzernes Thatscher-storm. De så det og ble skremt. De så til Frankrike og ristet på hodet. Eller så til Frankrike og ble handlingslammet av misunnelse.

– Det er helt dagligdags, sa kompisen. – Jeg bodde der og hadde knapt annet å gjøre en lørdag, eller en torsdag.

Når et land kan stå i brann på grunn av noen øre mer i bensinavgift, hva kan da en regjering gjøre for å oppfylle sine klimaforpliktelser. Når skal de som ønsker mer kollektivtrafikk og mindre biltrafikk lykkes, hvis de ikke tar til gatene. Når skal pelsdyropprettere fortsatt få la sine rev og mink beholde sine bur, hvis de ikke blir like voldelige og inntrengende som pelsoppdrettsmotstanderne.

Det kan være fordi fornuften og beherskelsen, dannelsen og tilbakeholdenheten, råder mer enn opprørstrangen. Vi bor tross alt ikke i Frankrike. Vi er tross alt ikke franskmenn.

Men vi er verdensborgere. Og borgere, bønder, fabrikkarbeidere, kvinner og barn, homofile og lesbiske, aborttilhengere og abortmotstandere, rovdyrmotstandere og rovdyrelskere, bompengetilhengere og bompengemotstandere.

Og litt tilhengere av den til enhver sittende regjering, selv om ingen av regjeringene får til noe som helst.

Av det vi innerst inne brenner for.

Erob gatene, den som tør. Det kan være en bastill å innta.

LES OGSÅ: Her forsvinner 14 jobber: – Dette er en veldig lei situasjon (+)

Artikkeltags