FRITT FRAM: Verdi: 0 kroner

MORMORS MATKLOKKE: Den er ikke vakker, og den lager en lyd som minner om en bjellesau i firsprang, men den er arvegods med et hav av minner i ett «pling-plog». FOTO: Bjerkaas/Møller

MORMORS MATKLOKKE: Den er ikke vakker, og den lager en lyd som minner om en bjellesau i firsprang, men den er arvegods med et hav av minner i ett «pling-plog». FOTO: Bjerkaas/Møller

Artikkelen er over 1 år gammel

Det er snålt, sjeldent noe pent, men fremkaller alltid en god følelse.

DEL

Jeg har en krakk i stua, som er malt flere ganger. Jeg tror det er pappaen min som har laget den på sløyden lenge før han pensjonerte seg som lærer. Den er solid, bred, ganske lav og passer i grunnen ikke noen steder. Det er fordi den er spesiallaget til et bestemt formål.

Vi må skru tiden tilbake over 40 år.

Krakken var hvitmalt og den sto på badet hjemme hos mamma og pappa. Den ble brukt av meg og mine søsken slik at vi kunne nå opp til vasken hver gang vi skulle pusse tenner. Dessuten sto vi på den etter at vi var ferdige i badekaret. Den krakken betyr trygghet, Dr. Greves såpelukt, et godt fang og et stort, mykt håndkle tullet rundt en våt barnekropp. Den framkaller et ekko av latter, etter alle de gangene jeg, eller en av brødrene mine fikk hanekam eller en annen tullesveis etter hjelp til tørking av håret. Det var gode tider. Bekymringsløst og varmt. Det å kunne stå der i mammas eller pappas favn, etter en lang sommerdag med saltvannsbading, krabbefiske og bygging av sandslott.

Siden den gang er krakken malt flere ganger. Den er brukt til å sitte på, til oppbevaring av hauger med klær og ting. Ved en anledning kom krakken ut i stua som ekstra sitteplass under en familiebursdag og der har den blitt værende. Den passer ikke inn. Det er ikke et møbel som skriker etter oppmerksomhet (heller det motsatte). Den er skjøvet inn under stuebordet, og står der stille. Den er god å hvile beina på, og bærer på en hemmelighet om en lykkelig barndom.

Ingen andre enn jeg bryr meg om den krakken – og slik er det med matklokka på veggen ved kjøkkenet også.

– Hvorfor må du bruke den der. Jeg liker ikke lyden og den er veldig rar (som i umoderne), sier eldstemann på 17 år.

– Mm, smiler jeg og storkoser meg hver gang vi skal samles til måltider.

Dette er min lille, personlige protest mot det digitale samfunnet vi lever i. Hos oss går det ingen snapper eller SMS-er av ferdige retter eller dekkede bord til ungdommer i underetasjen. Det sendes heller ingen emojis med kniv og gaffel, kun «pling-plong-pling-plong», som betyr at maten er klar.

Det er ei smidd klokke med tre bjeller på snor, og det er trekula, med litt gammel hvitmaling på i midten som lager godlyden, for meg. Klokka er slettes ikke vakker, den passer ikke inn i interiøret, og den lyder litt som bjellene til sauer som løper i fjellet.

Den lyden forteller meg før hver middag eller felleslunsj at livet går fort, og at man skal nyte den maten som settes på bordet.
Spesielt markjordbær på brødskiva eller rømme med sukker på. Slik det var på hytta hos mormor og morfar på Røyse. Det var der matklokka hang i mange, mange år før jeg arvet den. Det var den lyden som fortalte oss at vi måtte ta en liten pause for å spise feriemat, før vi fortsatte å sprute vann på hverandre, innrede tipien med brunblomstrete utestolputer, knuse et klypedyr med et grøss eller slange noen av mormors sukkererter i den bratte skråningen.

Så dersom noen skulle finne på å spandere en interiørarkitekt på meg, eller anbefale en liten opprydding ... nei, ellers takk.

Jeg beholder både krakken og matklokka framfor Kähler lysestaker og Lucie Kaas-vaser. Hva beholder du?


Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.