GULL: Noen utbasunerer, andre tier. Det kan bli for mye av begge deler, men alle kan lære.
Paal Even Nygaard

Historiens fortielser

Jeg har en innrømmelse. Min onkel var nazist.
Publisert

Slekta, i hvert fall noen av dem, kommer til å ta meg nå. De kan komme til å si at jeg forråder dem. De kan komme til å si at jeg burde holde kjeft, at jeg ripper opp i det noe som skulle vært glemt, gjemt, lagret, holdt internt i slektas (eventuelt) dårlige samvittighet.

Det er det de fleste har gjort siden krigen, de med en plett på det gode navn og rykte. De har holdt kjeft, de har fortiet.

Men noe har skjedd i samfunnet. Noen i samfunnet har begynt å åpne seg. Noen har begynt å fortelle.

Så jeg gir min skjerv.

Min onkel var nazist, i hvert fall en sympatisør med Nasjonal Samling – for mange går det ut på ett. Min fars bror holdt med den gale siden. Mannen vi som barn delvis fryktet, delvis respekterte, hadde i sitt virke under krigen, i en avis nokså nært Sandefjord, skrevet nedsettende om kongehus, nedsettende om jøssinger, nedsettende overfor motstandsbevegelsen.

Og positivt om okkupasjonsmakten.

Det var en del av dem. Noen vervet seg. Andre tjente penger på dem som 9. april for 80 år siden veltet innover vårt land.

Min onkel tjente ikke penger på dem, utover lønn fra sin jobb. Han gjorde det ikke for personlig vinning.

Han gjorde det han gjorde, med sitt språk, sin taleevne, fordi han trodde på saken, og fordi han ville demme opp for og nedkjempe kommunismen. Han trodde, og mente (det var vel derfor vi som barn fryktet ham), at barn, unge og voksne skulle tuktes til det sanne og riktige syn og holdning, at folk skulle overtales, at nasjon skulle reddes.

Gjennom makt, gjennom styrke, gjennom fasthet.

Tidlig i mai 1945 var det slutt. I mai 1945 forsøkte han å flykte, forsøkte å gjemme seg. Han skulle snart bli tatt. Snart skulle han dømmes. Snart skulle han sone.

Og lenge før jeg var født var han en fri mann, en mann med en respektabel jobb, en god inntekt, leilighet og kone.

Skulle han vært frarøvet dette? Skulle hans misgjerninger ha gitt ham et liv uten glede, et liv med konstant plage, et liv ikke verd å leve?

Jeg skylder halve mitt liv til hans bror – min far. Men uten min onkels misgjerning under krigen, ville jeg ikke vært. Uten min onkels inngripen ville min far aldri ha sluppet ut fra Akershus festning, der arresterte i nabocellene stadig ble ført bort for å skytes, og min far ventet på å bli den neste.

Vi kan dømme, vi kan fordømme. Vi kan si at folk tok feil. Folk kan si at de ble lurt. Folk, som min onkel, kan si at de kjempet mot noe verre, mens de holdt seg eller ikke holdt seg for nesa.

Interesse for historie har alltid en årsak. Noen ganger har det med familie å gjøre, andre ganger ikke.

Men det er historie. Det er virkelighet.

Det er livet. 

Og det kan i en eller annen form igjen skje hendelser i samfunnet, i familie og slekt som ikke er av det gode.

Vi kan håpe det ikke igjen blir fortiet.

Artikkeltags