GIR SEG ALDRI: Man må stålsette seg for å tåle trykket av reality-sirkusene.
Paal Even Nygaard

Vi fores klovner med trakt ved enhver anledning. Lineært, strømmet, dabbet og trykt.

Noen trodde sirkus snart ville være historie. Så galt kan man ta.
Publisert
DEL

I noen årtier gikk familier barn av huse når et eller annet stort telt med følge annonserte på en stolpe nær deg sin snarlige ankomst. De kom med sine dresserte hester og hunder, sine linedansere, sine elefanter – særlig sine elefanter.

Og de kom med sine klovner.

Klovner har vi alltid hatt. Virkelige, hverdagslige, poserende, manipulerende, mektige, farlige klovner. Sirkusklovner derimot, er av det uskyldige slaget, med den eneste likheten med de forannevnte at de også kan være morsomme, i alle fall ment å være morsomme.

Sirkusene, til noens sorg, mistet etter hvert sin popularitet. De ble tatt av nysirkus, internett og dataspill. De ble tatt av dyrevernere og elefantelskere. De ble tatt av arbeidsmiljøloven og krav til hviletid. De kan også ha blitt tatt av sviktende rekruttering fra østblokkland som følge av økt levestandard.

De fleste bryr seg neppe, andre kan nikke tilfreds til de opprinnelige teltsirkusenes endelikt.

Men sirkus har vi fortsatt. Vi har fått nysirkus, de uten dyr. De koreograferte og nydelige. Vi har alltid hatt politiske sirkus, ofte også med klovner.

Nå har vi fått en helt annen form for sirkus. Og ikke minst har vi fått mer av det, hele tiden, overalt, i alle kanaler. Det er reality-sirkus, hele tiden overalt, i alle kanaler, nesten alltid med klovner. Det er sirkus på børsen, også det med klovner.

Til og med i familier, blant venner og på jobben kan det være sirkus. Med og uten klovner.

Sirkus er med andre ord i ferd med å bli en klisjé, i ferd med å bli så dagligdags at vi ikke legger merke til det. Vi fores klovner med trakt ved enhver anledning. Lineært, strømmet, dabbet og trykt.

Vi slipper ikke unna.

Charles Chaplin klovnet i filmen Diktatoren på bekostning av en klovn. Og da snakker vi ikke bare uskyldig parodi. Det er på tide at flere tar opp tråden. Så kan noen si; det er det jo mange som gjør hele tiden – tar opp tråden. Mange nøster i trådene til han der borte – en oppgave tilsynelatende uten ende.

Noen raljerer, forståelig nok, over folk som dummer seg ut, folk som tror de er noe, folk som gjør noe, hva som helst, for å skape seg et navn.

Og noen blir indignert over at noen raljerer over folk som dummer seg ut. Vi behøver ikke gå over dammen for å finne de indignerte. De indignerte er blant oss. Hele tiden, også lokalt.

Hvis noen ønsker å være klovner må de gjerne få være det. Men hvis vi ønsker et samfunn tuftet på noen verdier utover ytringsfriheten, bør noen som gjør klovnenes virke og oppmerksomhet i allmuen mulig kjenne sin besøkelsestid. Da snakker vi ikke om de politiske, manipulerende, farlige klovnene.

Vi snakker om hverdagsklovnene, klovnene som burde ha funnet seg et eller annet bortstuet telt, lappet det, og senere reist på turné for betalt bespottelse.

Så hadde vi som ikke ønsker å betale sluppet klovneriet.

Dream on.  

Artikkeltags