Ro for kropp og sjel: Det er ikke mange ting som slår en solfylt sommermorgen med havsbleike så langt øye kan se.

Ro for kropp og sjel: Det er ikke mange ting som slår en solfylt sommermorgen med havsbleike så langt øye kan se.

Jeg vurderer sterkt å ta livet av «dama mi»

Publisert
DEL

Hun begynner å dra på åra. Vi har vært sammen i over 20 år, og har utviklet et solid forhold.

Alt vi har gjort sammen, alle de fine dagene og ikke for å glemme de mer ruskete, i opprørt hav og store bølger som har slått oss ned. Vi har reist oss hver gang. Etter hvert har vi utviklet et samspill der vi kjenner hverandres reaksjoner og manøvrerer etter gammel kunnskap.

Jeg kjenner henne på godt og vondt.

Men nå er hun altså blitt gammel. Det er jo et relativt begrep, men hun er slitt, falmet og utseendemessig har hun forfalt. 

I tillegg er hun ganske slitt i pumpa og motoren virker sjelden. Ikke nok med det, til tider lukter hun både diesel og do.

Mulig det er en gryende førtiårskrise, men hver vår får jeg disse tankene. Jeg vil ha en ny dame. Gjerne en litt mer smidig og definitivt yngre dame.

En dame som er nypolert, stram i hekken  og blank i lakken.

Det er nå de vonde tankene kommer. Dama har jo vært med på et sjøslag før, men hva om hun blir solgt til en rølpete gjeng med ungdommer. Fyller gamla med pilskasser, høy musikk og fortøyer henne dårlig.

Lar henne ligge uten tilsyn i dårlig vær.

Klarer jeg å se på det, når jeg cruiser forbi med min nye?

Gode gamle Dorris. Litt preget av et langt liv, men god å ha på en sommerdag.

Gode gamle Dorris. Litt preget av et langt liv, men god å ha på en sommerdag.

Den gamle dama mi heter Dorris, hun er en av de første seilbåtene i glassfiber.

Produsert på slutten av 70-tallet i Tyskland og er uringul av farge.

Det er ikke mange igjen av denne, en gang lekre modellen. Det er mye historie, men dessverre liten verdi.

Takket være det nye statsbudsjettet ser det ut som jeg kan levere inn båten til gjenvinning. Jeg kan faktisk få utbetalt en vrakpant for dama. Bra for miljøet og bra for meg. Eller skulle vi holdt ut med hverandre bare litt til?

Slike tanker får jeg hvert år. De kommer midt i mars, grunnen til disse tankene er at Kjeld har kommet hjem. Kjeld er en vadefugl som tilbringer vinteren i Syden. Vår, sommer og høst tilbringer han på nabotaket mitt i Sverres gate.

Alarm: Dette er Kjeld, og kommer snart til et hustak i ditt nabolag for å oppfostre barn. Om han skal vernes, er jeg mere usikker på.

Alarm: Dette er Kjeld, og kommer snart til et hustak i ditt nabolag for å oppfostre barn. Om han skal vernes, er jeg mere usikker på. Foto:

Han høres ut som en bilalarm og er roten til mine våkenetter der jeg ligger og tenker på den gamle dama mi.

Endelig er det vår, og kanskje det rett og slett er Kjeld jeg må ta livet av?

Artikkeltags