NOE Å FRYKTE: Det er all mulig grunn til å frykte fotgjengere. Selv eier mange fotgjengere ingen frykt.
Paal Even Nygaard

Det hjelper ikke å ha rett, når du i beste fall ligger i sykehussenga

Bilførere er ikke til å stole på. Det er jaggu heller ikke fotgjengere.
Publisert

At de tør.

Du kjører i mørke bygater. Det regner. Det dugger på vindusrutene. Noen fotgjengeroverganger er belyst, andre ikke. Du ser fotgjengere med vanlig refleks. Du ser dem godt. Enda bedre ser du fotgjengere med refleksvester.

Dette er fotgjengere som kjenner bilførernes begrensninger. Som vet at de som gående kan være vanskelig å få øye på. Fotgjengere som synes, er helter.

Men mange ser du ikke.

Du ser ikke dem uten refleks. Du ser ikke dem som strener rett ut i gata, fotgjengerfelt eller ikke, med mørke klær og hetta på genseren godt dratt rundt ører og øyne. De tror de eier gata. De tror at loven som påbyr bilførere å stanse for fotgjengere trumfer alt.

De gidder ikke en gang, fotgjengerfelt eller ei, å se om det kommer biler. De stoler på sin forgangsrett og at bilistene ser dem. Som bilistene altså ofte ikke gjør, særlig ikke når det regner.

Derav er fotgjengere all mulig grunn til å frykte.

Gå en mørk tunnel en sen kveld. Gå en tur gjennom en mørk skog selv om du er livredd mørket. Gjør det i livet som gjør deg mest utrygg.

Ingen ting kommer i nærheten av å ta seg kjørende fram i gater, i sentrum eller på landet, når du vet, eller frykter, at en eller annen tulling, hettegenser eller ikke, plutselig hiver seg ut i gata i den skråsikkerhet om at de eier den.

Jeg har en beslektet som kjørte en til døde. Min far ble kjørt til døde. Jeg kjørte meg selv ved et par anledninger nesten til døde. I Sandefjord har det nylig vært flere alvorlige ulykker mellom fotgjengere og kjøretøy, noen med fatale konsekvenser. Rundt om i landet har det samme skjedd, senest i Oslo med en to-åring for noen dager siden.

Nå tør jeg knapt kjøre i mørketida. Nærmer jeg meg et kryss, enn si et fotgjengerfelt, bremser jeg ned til null. Jeg øker til gangfart, med nedfelte sideruter, mens jeg ser etter uansvarlige fotgjengere som strener ut i gata for å rekke et eller annet uviktig.

Disse idioter setter oss bilførere i en posisjon som potensielle drapsmenn og -kvinner. Ja, bilførere har det største ansvaret. Bilførere skal vise hensyn, bremse ned, være årvåkne, ikke forhaste seg. Når en fotgjenger i et fotgjengerfelt blir påkjørt, ligger ansvaret alltid på bilføreren.

Men stadig svinger fotgjengere i mørke klær ut i veibanen, uten refleks, uten øyekontakt med bilførere, gjerne med musikk på øret, i den formening at de eier verden, at de har rett på den, at de ikke har noe å frykte, at andre skal vise hensyn.

Det hjelper ikke å ha rett, når du i beste fall ligger i sykehussenga med utsikt til å ha et førlig liv. Det hjelper ikke å sitte ved den du tror på der oppe i den innbilte himmelen, å vite at det var den andres skyld.

Skyld er noe vi er sammen om. Det burde også uskyld være.

Artikkeltags