FRITT FRAM: Enten sirup eller spurt

UNGE OG SPREKE: Ingen springer fortere på tredemølle og til skolebussen enn ungdommer. Illustrasjonsfoto

UNGE OG SPREKE: Ingen springer fortere på tredemølle og til skolebussen enn ungdommer. Illustrasjonsfoto

Det kan være litt frustrerende å måtte forholde seg til ungdommenes tempo. Jeg snakker av erfaring. Jeg sitter midt i suppa som tenåringsmor.

DEL

For å illustrere fungerer det omtrent slik ...

På vei til treningssenteret går to unge gutter ruslende. De beveger seg knapt. Det er så vidt du ser at de siger framover på vei til døra.

Her brukes det minst mulig med krefter og kalorier på å forflytte seg fra a til b, det er sikkert. Når de kommer fram trykker de på døråpneren og subber inn.

Ved treningssenteret der jeg går er det mange trapper opp. Tre etasjer faktisk. Jeg somler litt i trappa fordi jeg er nysgjerrig på hva de fyller luntingen sin med av snakk ... men de er søkk vekk. Selvfølgelig. De tok heisen!

Jeg løsner lissene på utejoggeskoene og setter dem på plass i hylla. Gutta kommer omsider ut av heisen, kipper av seg uteskoene, lar dem ligge der de ramler av og daffer mot slusa.

De er omtrent 16 år og går trolig første året på videregående. Det skulle ikke forundre meg om de gikk på en av idrettslinjene, tenker jeg før jeg, tar fram mobilen, headset, vannflaske og håndkle. Jeg er klar for tredemølla.

På skjermen ruller en gammel tv-serie uten lyd. Ross er forelsket i Rachel, men han er sammen med en vakker, ung dame som er fryktelig rotete, jeg kveler et knis når han dæljer løs på en halvtom potetgullpose som beveger på seg. Hamsteren til den vakre kjæresten befant seg inne i posen.

Så kommer gutta ut fra garderoben. Jeg er ferdig med mine 15 minutter med oppvarming og tørker av mølla.

Gutta løfter så vidt beina før de setter i gang apparatet. Jeg tenker mitt og smiler. Dette kommer nok til å gå unna!

Så fikler de litt med ørepropper og tastatur, før de langer ut. De veksler et par ord og sjekker pulsen på klokka, og så skjer det noe.

Omtrent samtidig setter de opp et tempo som gjør at tredemølla begynner å lage lyd. Den gynger i takt med at føttene til gutta treffer løpeflaten. De sjekker tydelig tid og puls og roer ned etter noen minutter. Ny pulssjekk og i gang igjen. De springer som om de har fanden i hælene, svetter og hiver etter pusten, før de roer igjen og sjekker puls og tid.

Jøsses tenker jeg. Hvor ble det av de subbende, luntende, sløve som kom ut av heisen? Ikke rart ungdommen rekker skolebussen hver morgen selv om de ikke klarer å stå opp før det strengt tatt er for sent. 

Artikkeltags