Sandefjord hadde fra gammel tid klart seg godt uten lege, skriver historiebokforfatter Knut Hougen under overskriften Lege- og sunnhetsvesenet i Sandefjord i bøkene om Sandefjords historie 1 og 2 fra 1928. Men da den fryktede koleraepidemien i 1833 og i 1849 syntes å spre seg nordover i Europa, skapte det frykt for smitte. Ikke minst økte bekymringen for kolerasmitte i Sandefjord, med sin store flåte av skip i internasjonal fart.

I skyggen av koleraepidemien

Ved kongelig resolusjon av 26/4-1831 ble det opprettet en sunnhetskommisjon for Sandefjord. Den besto av byfogden i Larvik (formann), distriktslegen i Larvik, pluss presten og to andre borgere av Sandefjord. Sandefjord hadde da fått sin egen lege, Heinrich Arnold Thaulow, som også ble medlem av sunnhetskommisjonen. Dette skjedde i skyggen av koleraepidemien, men bidro til at Sandefjord flere år senere fikk sitt første sykehus.

Manglet fengsel

Vår by hadde også klart seg godt uten politi i mange år. I stedet hadde byen en underfogd og en vekter. Byen hadde heller ikke noe fengsel, men trengte det heller ikke. Skulle unntaksvis en person settes fast, transporterte underfogden personen til Larvik hvor han ble tatt vare på. Derfor ga Sandefjord i stedet årlig et lite bidrag til arrestforvalterens lønn i Larvik. Etter påtrykk fra Justisdepartementet hadde man dog i 1844 innredet et værelse i fattighuset i Bjerggata til varetektsarrest. Og hvis det skulle bli nødvendig, var man også villig til å bruke et annet rom i samme hus i samme hensikt. Men et sykehus var foreløpig utenfor økonomisk rekkevidde for Sandefjord.

Forfatter Knut Hougen legger også til at byen ikke engang hadde en feltskjærer (i.e. gammelt begrep om en person som behandlet sårskader i krig, i felten.) Han var som regel en barberer som var fortrolig med å bruke skarpe instrumenter og som måtte innimellom gjøre tjeneste som «kirurg».

Les også

«Kvinnefengselet» bevares. Ved siden av planlegges fire etasjes blokk med et tyvetalls leiligheter.

Så ble det bygging

I november 1852 vedtok bystyret å oppføre et større bygningskompleks i Sandefjord, inneholdende fattighus, sykehus, rettslokale og fengselsbygning. I 1853 ble det opptatt et lån på 2000 spesidaler fra Opplysningsvesenets fond til å bygge sykehus. Det var trolig også slik da at hyppige trusler om utbrudd av kolera gjorde at det ble fortgang i planene om å bygge sykehus i Sandefjord.

Tomten som var påtenkt som sykehus, var på hjørnet Bjerggata og Rådhusgata (da kalt Nygaten). Den del av løkka som ikke gikk med til sykehustomta, skulle legges ut til «promenadeplass». Sykehusprosjektet ble erklært ferdig i 1857, og driften kom i gang i 1859.

Ennå i dag står bygget på samme sted hvor det ble reist, like ved byens første rådhussal og det private «Gamlehjemmet» i Bjerggata. Da nytt sykehus ble innredet på Solvang Gård i Sandefjord i 1922, ble den gamle sykehusbygningen gitt til «Gamlehjemmet» i Bjerggata.