Skråblikk Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.
Det er dagen etter at jeg kjeftet på typen for å ha sovet for lenge til at vi rakk å spise frokost sammen.
Dagen etter en natt som forsvant før jeg rakk å bli uthvilt.
Dagen etter migreneanfallet.
Nå sitter jeg i bilen og lar tårene trille. Som jeg skammer meg.
Et forvandlende møte
For noen dager siden hadde Thomas takket ja til å møte meg på én betingelse: At jeg skulle formidle hvor takknemlig han er.
Det var selvfølgelig helt uproblematisk for meg, så jeg satte meg ned, gjorde litt research og skrev ned spørsmålene jeg kom på.
I dagene i forveien klagde jeg over helgeturnusen, over genseren jeg måtte rekke opp fordi jeg hadde strikket feil og over brøytebilen som atter en gang hadde sperret meg inne i gårdsplassen. Jeg er for øvrig helt sikker på at det var flere tonn snø i enden av oppkjørselen min.
I dag er det overskya og vått i lufta. Ikke mitt foretrukne vær. Eller årstid. Jeg har også helgevakt. Ikke min foretrukne vakt.
Jeg banket på døra, ble ønsket velkommen av assistent Egle og beveget meg inn i stua med ryggsekken over skuldra og én, to, kanskje tre kulepenner i lomma, bare for sikkerhets skyld.
Thomas møtte meg med et smil, men håndhilste ikke.
Jeg introduserte meg selv og takket for at jeg fikk dele historien hans med Sandefjord. Han svarte, men selv om jeg konsentrerte meg mer enn aldri før, forsto jeg ikke ordene.
Egle oversatte. Hun har kjent Thomas i ett og et halvt år nå og forstår godt hva han sier. Heldigvis.
Han gikk tilbake i tid, fortalte om den gangen legen sa han hadde ett til tre år igjen å leve. Det er over 20 år siden nå.
Han fortalte om hvordan kroppen sakte, men sikkert har blitt dårligere og dårligere.
Nå tillater kun ALS-diagnosen at han prater og svelger selv.
Jeg har mye å jobbe med
Jeg fikk vondt langt inn i ryggmargen da han fortalte hvordan kroppen begrenset ham mer og mer. Det var brutalt å høre hvordan sykdommen til slutt vil gjøre at lungene hans svikter.
Nesten like vondt gjorde det da han sa at han prøvde å ikke fokusere så mye på begrensningene, men heller var takknemlig.
Hvordan er det mulig? spurte jeg, men det var like fullt en gåte for ham. Thomas hadde bare bestemt seg.
Thomas lo, skøya og koste seg med både espresso og snus. Etter at jeg dro skulle han se Arsenal spille mot Manchester og drikke et glass vin – hans foretrukne drikke.
Jeg skulle på jobb, vaske tøy, spise kveldsmat og sove før ny mandagsvakt morgenen etter – ikke min foretrukne dag.
Men mens jeg fortsatt sitter i bilen og lar et par tårer få falle fritt ned i boblekåpa mi, skammer jeg meg.
Jeg har så fryktelig mye å gå på.
Jeg kan òg!
La meg starte på nytt:
Det er dagen etter at jeg fikk en rolig morgen helt for meg selv.
Dagen etter en natt i egen, deilige seng.
Dagen etter en lang og frisk tur langs kyststien.
Jeg har en jobb jeg trives i, en kropp som kan gå lange turer og frihet til å gjøre hva jeg vil når jeg vil.
Og jeg setter ikke engang pris på det.
Jeg starter bilen og setter kursen mot kontoret – min foretrukne jobb.
Når jeg kommer hjem, står typen i døra med et glass ferskencider til meg – min foretrukne drikke.
Og så bestemmer jeg meg for at jeg har all grunn i verden til å være mer takknemlig – også når brøytebilen sperrer meg inne eller det er min tur til å ha helgevakt.
Hvis Thomas bare kan bestemme seg, kan jeg det òg.