Endepunktet i sør er den lille kollen Oddefjell i strandkanten nede i havna. Endepunktet i nord var der den største grunneieren i Sandefjord bodde, hvor Sandar Herredshus kom til å ligge like øst for Sandefjord kirke.«Gata under Bierget» ble en viktig forbindelse til fots eller med hestekjerre gjennom selve byen og dens oppland nord- og østover.

«Biergets» egentlige navn er Korpås eller Preståsen, fra den tiden da hele området hørte til presten i Sandar. Ennå i dag tiltrekker Bjerggata seg besøkende fra fjern og nær, spesielt når de ser at de kan studere utviklingen i byggeskikk og -stil langs Sandefjords eldste landevei, som til den dag i dag har beholdt sin karakter.

I 1974 valgte tidligere sandefjording Oddvar Bjørvik temaet «Byen under Bierget fra 1750 til 1900 - Fra homogenitet til variasjon» som tema for sin magistergradsavhandling ved «Institutt for folkelivsgransking». Avhandlingen er tilgjengelig i bokform på biblioteket i Sandefjord.

Først på 1900-tallet ble det lagt en vei på påler langs stranden og ut i vannet for at man skulle kunne gå noenlunde tørrskodd fra stedets nordlige og østlige del til skipsindustrien ved havna og i Grønli.Bjørvik valgte Bjerggata og strøket omkring fordi beboere i dette miljøet alltid har vært opptatt av å beholde mest mulig av trehusbebyggelsens opprinnelige karakter som preget Sandefjord før år 1900.

Den 16. mars 1900 ble det meste av byens sentrum lagt i aske. 51 av 425 hus i sentrum ble ødelagt av bybrannen. Saneringer og omprosjekteringer førte til at andre strøk som unngikk brannen, likevel fikk et endret utseende.

Ifølge branntakster fra 1807 til 1827 hadde hvert av husene en «muur under huuset», bortsett fra et hus fra 1829. De fleste av husene som ble bygget i området hadde murer av gråstein fra røyser i nærheten.

Utbygging i tre faserByggingen «under bierget» (oppunder Preståsen) fant sted i tre faser:

Den eldste bebyggelsen strakk seg fra ca. 1760 til 1830 og lå langs østsiden av det første tråkket som etter hvert ble til Bjerggata.Etter 1830 og fram til ca. 1860 reiste nye bygninger seg også på vestsiden av veien. Det ga området en yngre befolkning.Bjørvik fokuserte på Bjerggata og Skippergata (nå endret navn til Matrosgata). Underordnede sjøfolk dominerte yrkesoversikten over dem som nå satte opp egne hus langs Bjerggata, mens de mer overordnede yrkesgruppene var i mindretall. Det inntrykket vi i dag får av området, stammer hovedsakelig fra denne perioden.

I perioden fra 1830 til 1900 ble vestsiden av veien fullt utbygget av en ung befolkning, mens ombygginger og utvidelser skjøt fart. Bygningene endret delvis karakter ved at man bygde på en hel eller en halv etasje og ved å erstatte gammel panel med ny.Fram mot år 1900 ble huseierne i Bjerggata mer differensiert, med flere skippere, fraktemenn, båtsmenn, maskinister og selfangere. Bjørvik konkluderer med at dampskipsfarten og selfangsten gjorde seg mer gjeldende, slik at tidligere matroser steg i gradene og at mannskap på nye skipstyper med nye fangstmetoder gjorde seg mer gjeldende.

Bjørvik registrerer også at det nær 1900-tallet ble nedgang i antall sjøfolk som eide hus i Bjerggata. Følger man den vanlige livssyklusen for en matros i 1865, endres sannsynligvis funksjon eller stilling om bord. For eksempel ble en båtsmann gjerne skipstømmermann, eller han tok jobb i land på et av skipsverftene i Sandefjord eller annet sted i Vestfold. Dette var en vanlig yrkesendring for mannskapet, men ikke for offiserene om bord.

Ny industri etablerer segDifferensieringen i yrkene for menn som bygde hus «Under Bierget» økte også på bakgrunn av at ny industri etablerte seg i byen.

I 1865 kunne man registrere fire nye garverier i tillegg til verftene utenfor byen. I 1900 kom også et sponskjæreri, tegleverk, pluss maskinfabrikasjon av sykler og landbruksredskaper, samt et ølbryggeri og et steinbrudd. Disse industrianleggene medførte økt tilstrømning til byen, samtidig som det medførte konsekvenser for andre yrker.

De 12 bolighusene som var bygget langs Bjerggata før 1767 lå i et relativt kupert terreng. Fjellet stiger bratt opp mot toppen, men fjellet danner underveis enkelte naturlige hyller. Nede på «Under Bierggaten» var det flat kjørebane. Det var på de naturlige hyllene og på det flate feltet langs en av de gamle ferdselsveiene ned til havnen at de første boligene ble reist. Lia var full av kampestein som kunne brukes i husbygging.Fem hus ble reist der i perioden fra 1767 til 1807.

Det gjorde også de 12 neste byggene i tidsrommet 1807 - 1830. I alt var det 30 hus på østsiden av Bjerggata i 1830, og da var også det meste av den flate stripen langs veien og fjellhyllene utnyttet. Det er derfor ikke til å undres over at hvis nye hus skulle reises i området, måtte det skje utenfor veibanen på vestsiden av Bjerggata.

Hele grunnen som Sandefjord ligger på, også det flate området rundt byen, var eid av presten i Sandeherred. Prestegården går ofte under navnet Herredshuset, fordi huset senere inneholdt herredets administrative funksjoner. Herredshuset lå noe øst for den nåværende Jernbanestasjonen, mens beitemarkene for husdyr også strakk seg nedover mot havnen. Befolkningen eide ikke selv den grunnen husene sto på, brukerne leide grunnen av presten. Leien ble sagt å være 6 shilling per kvadratfavn per år rundt år 1750.

Prisen for å leie byggegrunn var uforandret inntil Sandefjord ble by i 1845. Et kart fra 1828 viser byens utstrekning og hvor grensene gikk.

Det går klart fram at løkkene dominerer ladestedsbildet. Ganske store områder ble bygslet av velstående sandefjordsborgere som da utnyttet løkkene som hager og som beite for husdyr. De mindre bemidlede leide ikke annet enn den grunnen huset sto på.

Jeg bor selv i et hus fra 1827 i Bjerggata og har ofte opplevd at besøkende vil vite mer om Bjerggatas historie og dermed byens utvikling og hvordan bebyggelsen i Bjerggata og hele Sandefjord har endret karakter de siste 200 årene fra de eldste husene ble satt opp i sør og fortsatte nordover helt til det tidligere Sandar Herredshus ved Sandar kirke. For meg er Bjørviks bok lærerik og spennende lesing om en viktig del av vår egen by. Særlig økte interessen da byhistorisk forfatter Knut Hougen konstaterte at byen ikke hadde noe politi og heller ikke noe fengsel på den tiden.

Men forfatteren mente at byen heller ikke trengte politi og fengsel. Ifølge Houges historiebok var belegget i arresten fra november 1846 fram til 18. juni 1850 relativt magert, da var kun to fattiglemmer innlosjert her. Senere ble huset også brukt til undervisning når omreisende lærere kom innom.Men byfogden, som bodde i Larvik, hadde politimyndighet. Ifølge Houges historiebok «Sandefjords Historie bind 2 - Kjøpstaden» forteller han at dersom en uregjerlig person satte seg til motverge, transporterte underfogden ham gjerne til byens «fattighus» i Bjerggata 51.