Hva synes jeg det er ålreit å si om eller til andre? Skal jeg «like» eller dele en sak på Facebook som sprer rykter eller omtaler andre mennesker på en ufordelaktig måte?

I Norge har vi blitt «likere». Vi kan snakke friere til hverandre, selv om vi tilhører ulike aldre, kjønn, yrker. Rommet står ikke lenger stille, slik det gjorde om noen glemte seg og ikke sa «De». I dag er inkludering, bærekraft og medborgerskap verdier som står høyt på dagsordenen. Men vi ser også at rommet for slemme og stygge uttalelser har blitt større. Personangrep, verbale spark, trusler og trakassering. I kommentarfelt og på Facebook. Nå ser vi at en folkevalgt i Sandefjord kaster inn håndkleet. En engasjert innbygger som har brukt så mye av tida si på frivillig arbeid i mange år – for fellesskapet og demokratiet vårt.

Hva er det med folk som må få ut gørra si på andre mennesker? Går du inn på profilene til dem som sier stygge ting, er de «helt vanlige» folk rundt oss. Han hyggelige og flinke tømreren tømmer seg for hatprat, den veltalende konsulenten viser sin alternative ordbok, mora i klassen til Petter er plutselig ikke så opptatt av at «alle skal på barnebursdag», den blide bestemora med barnebarn på fanget og nisselue på velstelt hår snakker om andre på en måte hun neppe ville gjort ansikt til ansikt, ved mahognibordet med blondeduk og kakefat. I full offentlighet. Uten skam.

Noen ting endrer seg ikke. Det er fremdeles galt å være slem mot andre. De fleste av oss vet godt forskjell på rett og galt – også om vi ikke har klart å «oppføre oss». Vi vet hva som skal til for at mamma skal være stolt av oss. Verdier er grunnlaget for det beste i oss – omsorg, toleranse, respekt, kjærlighet, integritet, ærlighet. Gjennom det du og jeg sier og gjør er vi med og setter spor etter oss også i samfunnet rundt oss. Når vi sier stygge ting om andre, sier vi veldig lite om dem. Sier du stygge ting om og til andre, sier du veldig mye om deg selv. Er det slik du ønsker å presentere deg overfor venner, kolleger, familie? Er det det du vil at framtidige arbeidsgivere, svigerbarn og partnere skal finne om deg på nett?

Det er dessverre sånn at urett skjer blant oss. Og av og til er vi med og bidrar til det. Kanskje har vi selv sagt eller gjort noe stygt – eller vi har bidratt til det, ved at vi «likte» det eller ved at vi var tause vitner. Hvorfor setter et menneske «sinnamerke» på at en ung jente med hijab har fått jobb? Hva kan få noen til å ta opp telefonen og ringe til noen de ikke kjenner for å trakassere? Hvorfor er det viktig å si stygge ting til eller om andre fordi man er uenig i en sak i nærmiljøet? «Det får de tåle!» Hvorfor det, egentlig? Hvilket ansvar har hver og en for at dette samfunnet skal være et bra sted å være? Hva bidrar du med? Hvilke spor setter du etter deg i dette livet? Hva står du for?

Verdier har ikke gått ut på dato. Ungdom i 2021 har et høyt nivå av refleksjon, av kunnskap – og engasjerer seg i foreninger som er basert på grunnleggende verdier. Dessverre er de som ikke klarer å styre seg ofte «godt voksne folk» som burde vite bedre. Hvor er folkeskikken? Verdier er viktige i vår tid. Å være tilstede i øyeblikket, refleksjoner, samtaler, samvær og fellesskap. Mer enn noen gang savner vi og trenger vi det. Folk flest ønsker å være et godt menneske, gjøre rett for seg, ta gode avgjørelser, vite hva som er rett å gjøre. Men vi vet ikke alltid hvordan. Og noen ganger var vi ikke forberedt, det gikk så fort, og så ser vi etterpå hva vi burde gjort. Vi angrer på at vi ikke sa fra – eller handlet. Å arbeide med verdier kan gjøre oss mer forberedt, og det hjelper å øve. Øver vi, får vi gode vaner. Da kan vi være forberedt.

Det er lettere å bruke «gjør mot din neste» til et kort vi selv kan bruke overfor andre, enn det er å granske oss selv. Neste gang vi holder på å sende ut en kommentar kl. 23.50 etter en øl, kan det være greit å la være å trykke «send». Er det egentlig fint og nødvendig å bruke latter-merker på mennesker som skader seg, sinnamerker om saker om mennesker som har fått til noe eller «like» slemme uttalelser om andre? Er man ikke da en del av den leende mobben i skolegården? Derfor er det et ansvar vi har alle sammen – hver enkelt av oss og i fellesskap, at vi er oppmerksomme på hva vi sier og gjør, søker selvinnsikt og har evne til å be om tilgivelse, rette opp i feil og har evne til å endre oss. Det kan være et lite forsett for juletiden og det nye året.